Helvetesvisjoner med en skvett fløte

I kjernen av den mystiske og beksvarte grotterocken til bandet Beth Israel ligger det en kime av noe som minner sterkt om et slags håp. Det er både vakkert og stygt på samme tid, en ytterst fascinerende ferd ned i avgrunnen.

Min stadig økende sans for Beth Israel, bestående av duoen Zack Claxon og Ramsey Eddins fra Austin, har to foranledninger. Det ene er min fordums dragning mot mørk og pessimistisk musikk som gothic rock, neofolk og dark ambient. Den andre er min evige kjærlighet for gode melodier, for den lyse og trivelige popmelodi med den riktige mollakkorden som intellektuelt vern mot idiotien.

Kombinasjonen av disse to elementene er det som gjør denne platen til noe ekstra, selv om det må understrekes at det eksperimenterende, dystre og dvelende er det som har klart overtak her. Joy Division er selvsagt referanse nummer én, de skapte selve grunnlaget for denne musikken og svever som musikalske ånder i bakgrunnen på samtlige av platens elleve spor.

Vokalen høres til tider ut som hjelpeløse klynk fra feil side av en sammenrast gruve, dynket i grøtete gitarer, ulne trommelyder og svarthvite lydeffekter. For øvrig er det mye her som er en kombinasjonen av dyster ekkofylt produksjon og gåtefulle tekster, som ofte resitertes snarere enn synges.

Med Dead Bodies og Keep Your Lights On Lower (jeg sa det var dystert!) viser de fram den før nevnte melodiøse tonen, mens Family høres ut som en glemt og sorgtung b-side av nettopp Joy Division. Det er jo ikke akkurat mainstreampop, men det er sanger som på en litt småpervers måte sitter ganske godt i øret, og det er forbausende lett å forholde seg til.

Det tar likevel tid å komme skikkelig under huden på Dental Denial. Men denne debutplata er variert og sammenhengende nok til at det er mulig å få noe ut av den for alle som er potensielt mottagelige.