Du fengende alpakka!
Alpaca Sports krever ikke mye mer av lytteren enn et lyst sinn og et varmt, bankende pophjerte. Det gir jeg så lett disse søte svenskene.
Omslaget på Sealed With A Kiss, bandets debut, er en tweepopklisjé om jeg noensinne har sett en. Velkledde, vakre unge mennesker med drømmende blikk i en blomstereng foran en rustikt utseende enebolig. Det ser ut som noe en karismatisk sekt kunne funnet på å lage, det mangler bare en leken liten løve som hopper rundt omkring og koser med våre venner.
Er man ekstra slem kan man hevde at dette i budskap og sinn ligger omtrent på linje med dansebandmusikk. Men så lett kan man ikke avskrive den florlette og ganske så ubekymrede indiepoppen til Alpaca Sport. Det ligger riktignok ingen litterære eller musikalske mastodonter og lurer under overflaten her. Det du hører er det du får, naiv gitarpop med røtter i åttitallet.
Men det er utvilsomt også popfaglig sterkt det vi snakker om her, gitarfraseringer og akkorder som sitter som støpt i pastellfarget sement – det låter lett, men det er vanskelig. Svenskene har det meste av det som trengs for en melodihund som undertegnede, inkludert søte strykere, grasiøse gitarer og heftige hanclaps. Og ikke minst melodier som man skal lete lenge etter for å få tak i på dagens marked, inspirert av de klassiske blå klangfargene vi alle husker fra Sarah Records’ storhetstid.
Det er så uendelig velsmurt, så betagende og våryrt at jeg gir nesten gir komplett blaffen i det naive verdensbildet som preger tekstene og det ikke spesielt varierte uttrykket. Alt med måte og alt til sin tid, jeg begraver meg gjerne i et rekviem av Brahms om humøret skulle tilsi det. Men av og til er det på sin plass å åpne vinduene og slippe inn luft, sette på noe yrt og sanselig og glemme verdens tilstand for et øyeblikk.
Alpaca Sports er herved mitt offisielle vårband 2014. Det kan du banne nynne på!
