Retrorama: Hellige hippie!

Hvis du ble bedt om å fortelle hva Grateful Dead er, tror jeg mange ukjent med bandet ville prate om Haight-Ashbury, American Beauty, Workingman’s Dead og Altamont. Det er mindre kjent som vet hva som skjedde med bandet etter deres første møter med lyrikeren Robert Hunter. Selv hadde jeg følelsen av at bandet etter ’73 var, om ikke avlegs så redusert til ikoner for sine tilhengere deadheads. Jeg forsto raskt at det ikke var tilfelle når jeg la deres album fra ’75 – Blues for Allah – på platespilleren for en tid tilbake. Jeg er ikke en deadhead, men jeg har hatt et såpass godt forhold til bandet at jeg gjerne kjøper med meg konsertplatene deres når jeg finner de. Men, det er som regel fra denne mest velkjente perioden, så en liten tur inn i denne for meg ukjente æraen til bandet var velkommen.

Bandet mistet sin kjære tusenkunstner Ron «Pigpen» McKernan til leversykdom i ’73, men i stedet for å ta en pause gjorde de det motsatte og nesten druknet seg i arbeid. De turnerte, startet sitt eget plateselskap Grateful Dead Records og ga ut skivene Wake Of The Flood og Grateful Dead From the Mars Motel i løpet av ’74. Men, så forsvant de fra konsertsalene i nær ett år. Når den tiden hadde gått gikk de i gitarist Bob Weirs Ace studio for å spille inn Blues For Allah.

Albumet åpner med ett lekent dobbeltslag som leder tankene mine like mye til bandets konsertskiver som det gjør til musikken til Miles Davis fra samme periode. Det er kanskje ikke så rart siden det ikke var uvant å se Grateful Dead på samme konsertplakat som f.eks. Miles Davis og Allman Brothers Band – på denne tiden var gråsonen mellom rock og jazz levende og inspirert. Denne nysgjerrigheten spruter ut av åpningssporet «Help On The Way/Slipknot!» og føles både tilbakelent og gåtefull på en og samme tid. Denne løses opp av allsangen i «Franklin’s Tower» og tar bandet ut av fusion og inn i sløy moro, «God save the child that rings that bell / It may have one good ring, baby, you can’t tell / One watch by night, one watch by day / If you get confused listen to the music play».

På «King Solomon’s Marbles» er de tilbake i det åpne landskapet de åpnet albumet med å definere – men denne gangen føles de både mer hektiske og trygge på seg selv. Tvillingsporet «Stronger Than Dirt Or Milkin’ The Turkey» tar hintet og musikken føles grenseløs og særlig Keith Godchaux’ tangenter svulmer ut mellom gitarlinjer, bassdriv og trommespill. I dette jazz/rocklandskapet  kan vi førti år senere finne våre egne Bushman’s Revenge såvel som danske Papir og Causa Sui.

På de neste sporene beviser de nok en gang sin tosomhet; først med det spretne drivet i «The Music Never Stopped». Låta er en ukomplisert rocklåt som trekker tråder tilbake til deres opprinnelse som et streit – hvis man kunne kalle noe streit på denne tiden – rockband. Den følges dog opp av den nydelige og nær jamaicanske «Crazy Fingers» som trekker frem Robert Hunters lyrikk, «Gone are the days we stopped to decide / Where we should go, we just ride / Gone are the broken eyes we saw through in dreams / Gone, both dream and lie».

«Sage & Spirit» er ei låt komponert rundt Bob Weirs oppvarmingsøvelser for gitar, og den lyse melodien har blitt gitt en vakker kjole av bandet. Det er et nydelig, sårt og lavmælt innsyn i bandets verden som i det minste får meg til å tenke på ett mantra, det fjerne østen og klassisk musikk. Dessverre blir denne vakre perlen etterfulgt av et spor som føles som et venstrehåndsverk, men som i virkeligheten faktisk er tittelkuttet. Sporet er ment som en hyllest til den da avdøde Kong Faisal av Egypt som var en erklært deadhead(!), men jeg føler ikke de makter å gi denne låta det den trenger av verdighet. I stedet faller den ned som et nesten platt anti-klimaks etter godlåtene som preger dette solide albumet. De to siste låtene – som føles som en del av tittelkuttet – er bandet i fri flyt, men uten den samme grad av inspirerende galskap som preget platas første halvdel. Det tar seg dog litt opp på sistesporet, men jeg sitter likevel med følelsen av at de her mistet det lille ekstra som kunne gjort albumet til en innertier.