En blå aften i teatret!

Blues Pills + The Devil & The Almighty Blues, Parkteatret, Oslo 6.august 2014

Øya var over for min del på onsdag, men jeg fikk et lite etterspill på ‘løkkas Parkteatret torsdag kveld. Jeg hadde gledet meg til å se Blues Pills igjen siden de gikk av scenen på Energimølla på Kongsberg for noen måneder siden. Deres lekne, men likefullt tilbakelente, hardrock er breddfull av blues og gode vibber og de skulle vise hva de dugde til denne kvelden.

Men – først ble jeg introdusert for et av tigerstadens bekjentskaper. The Devil & The Almighty Blues består av karer som bør være kjent for de av dere som har en forkjærlighet for pønk, røykerock og singer/songwriters. Jeg hadde knapt hørt navnet før, men allerede i løpet av det første riffet ble jeg mektig overbevist om at man i dette bandet har ett av storbyens bedre rock ensembler. Det begynte i stemmeleiet til seig garasjeblues, men i løpet av det tre kvarter lange settet låt de mye tyngre og hadde bevist at det moderne motstykket til blues like gjerne kan være psykedelisk rock som doom. Slik føltes det i hvert fall i det spilleglade og livssterke settet til bandet.

Jeg ble såpass positivt overrasket over hva bandet presterte denne natten at jeg i kveldens feberhete uttalte at The Devil & The Almighty Blues var bedre enn hva Rival Sons og Queens of the Stone Age hadde gjort dagen før. Jeg innser at det er harde ord, men likevel står jeg inne for hvert ord fremdeles. Der de amerikanske sluggerne lot rutine ordne sakene, er dette norske bandet fremdeles breddfull av rock’n’roll lidenskap. Dette er definitivt ikke siste gang jeg ser denne gjengen på en scene – dette er noe jeg helt sikkert ikke er alene om å mene. Den avskjeden et fullstappet Parkteatret ga bandet må ha vært veldig oppmuntrende!

Blues Pills tok likevel raskt kontroll på Parkteatret og åpnet med førstesporet «High Class Woman» fra det nylig utgitte debutalbumet deres. Det rullende drivet på denne låten passer bandet godt og sklir rett inn i deres lydbilde som er foret på stemmeprakten til Janis Joplin, trøkket til Grand Funk Railroad og låtene til Fleetwood Mac. Bandet har på kort tid etablert seg som et severdig band på rockfester som Roadburn og Desertfest og det kun med en EP i bagasjen. Selv om de dermed hadde godlåter som «Devil Man» og «The River», er jeg overbevist om at dette skyldes bandets strålende arbeid fra scenekanten.

Amerikanske Zack Anderson  hadde tatt med seg bluestyngden over Atlanteren og sammen med ferievikaren  Andre Kvarnström på trommer la han opp et sjelfylt fundament som passer fint til gitarlinjene til franske Dorian Sorriaux. Denne sødmefylte rocken ble deretter pakket rundt den rent ut besnærende stemmen til svenske Elin Larsson. Stemmen til denne dama er noe av det beste jeg har hørt på veldig lenge – hun mestrer både det lavmælt mørke og det lidenskapelig høylytte. Hun er et naturlig fokus denne kvelden; karene i bandet er djupt nede i drivet og lar hennes frieri forføre oss. Men, hun er ikke en one-trick pony og det hører man bl.a. i det de åpner «Devil Man». Her viser hun sitt sanne talent og stråler med en utrolig stemmeprakt som ikke overlater mye til fantasien.

I det bandet går av scenen forstår jeg hvor langt de kan nå. Hvis de ble kjæledeggene til undergrunnen i den europeiske hardrocken etter å kun ha utgitt en EP, hvor langt kan de komme hvis de får flere album på samvittigheten. Gleden av å ha sett bluesbildene til både mine nye norske favoritter og et av sjangerens mest lovende utøvere får meg til å flire helt til drømmeland.