Retrorama: skjult skatt fra glemselens arkiver.
Når man er musikkelsker kan man ofte bli disippel av underdogs; de som ikke slår gjennom til «mannen i gata» på tross av sitt store talent. Noen ganger får de, som Nick Drake, suksess etter sin død eller de får en ny vår på sine gamle dager og sendes ut på «make or break»-comebackturneer som Rodriguez. Noen ganger blir de dog aldri kjent. Stonewall er et slikt band.
Tidvis får jeg hakeslepp av at musikkinteresserte venner ikke har hørt om band som Morphine, Earthless og Earth eller låtskrivere som Nate Hall og Chelsea Wolfe. Det føles så urettferdig at masse god musikk blir overkjørt av generisk listefyll og overhørt av «mannen i gata» som kun vil ha heismusikk i livet sitt. Med dette albumet var nemlig Stonewall med på å definere hvordan hardrock skulle låte. I ’69 var det nær sagt ingen som kunne toppe det denne gjengen gjorde – selv Deep Purple hadde enda ikke funnet veien ut av popmusikken. Dessverre var det ingen som hørte Stonewalls musikk – dette albumet ble først utgitt fem år senere i ’74 uten at bandet visste det. De fant det ut når de så albumet i hyllene på en platebutikk.
Tiger Lily Records var nemlig ment å være et skatteparadis for Morris Levy; den mafiatilknyttede eieren av Roulette Records. Det har vist seg at eieren av studioet der bandet spilte inn albumet solgte opptakene til Tiger Lily og selskapet trykket opp et sterkt begrenset opplag av albumet som forsvant raskt fra markedet – og på bruktmarkedet har noen av disse eksemplarene blitt solgt for ca. 30.000 kroner! Stonewall var forresten ikke alene om å bli utnyttet på denne måten; selskapets mest kjente «offer» var Richard Pryor som måtte se albumet L.A. Jail bli utgitt i ’76. De som var så heldige å få tak i et eksemplar av denne skiva ble nok raskt overbevist om bandets kvaliteter, men i ’74 hadde hardrocken allerede fått en form. Hadde dette albumet blitt utgitt av et stort selskap når det ble spilt inn i ’69 hadde Stonewall sannsynligvis fått en markant plass i hardrockens krøniker.
Uansett – la historien ligge. Dette selvtitulerte albumet er såpass sterkt at det førtifem år senere gir rockefoten godt trøkk. Dette er streit hardrock uten pretensiøse grep – i stedet sokner de heller til hardrockens røtter i blues. Låtene føles passelig løse i formen og dette skyldes nok i stor grad at dette er uferdige opptak av bandet. Jeg kan nesten ikke tenke meg hva de kunne gjort med disse låtene hadde de fått fullendt sin visjon. Platas beste spor, «Outer Spaced» er et klart bevis på bandets kvaliteter. Låtas psykedeliske og smått episke grep oser av klassikerstatus lang vei; det sugende drivet river lytteren med seg med et fett flir. Dette albumet gruser det meste jeg har hørt fra samme tidsperiode. Jeg får følelsen av at bandet tappet lyden av den hardrocken som ble definert som potent i ’75, så de var flere år før sin tid med disse låtene. I riffene til åpningslåta «Right On» hører jeg sågar lyden av amatørsinglene som definerte starten av NWOBHM på slutten av samme tiår.
Andrelåta «Solitude» er rett og slett «all over the place»; først med gitarslag fra doom, dempet crooner rock ikke ukjent noe Whitesnake kunne utgitt i sine første år, hektisk arbeiderrock og pianotema. Alt i løpet av få minutter. Det er nesten så det ikke er til å tro. Man skulle tro at det hele føltes ufokusert og trådløst, men man blir gjerne med på turen uten å miste rockefoten av syne. «Bloody Mary» er en røff og drivende kraftrocker som ruller ut av høyttalerne – her hører man det grunnfjellet som svenske ikoner som Witchcraft, Graveyard og Orchid har gjort til sitt. Francis Crabb viser seg her som en deltaker i samme skole som David Coverdale og Paul Rodgers (om enn noe mer upolert). Gitarist Robert Ronda lekte seg rundt vokalen hans med både sterke gitarer og inspirert munnspill. Bassen til Lewis Whittaker passet som hånd i hanske med motorikken til trommeslager John Milani som dermed lett kunne legge på særdeles lekent spill i klasse med både John Bonham og Ian Paice.
Låtmaterialet er dog ikke helt i samme klasse med det de beste av bandets samtidige presterte. Sammenlignet med Led Zeppelins første skiver og Black Sabbaths debut føles det noe uferdig – det må man dog vente seg av et demo-opptak. Men, de er jevnstilt med resten av røkla med et ledig spor som «Try & See It Through». Det som fenger meg mest ved dette albumet er den nysgjerrige lekenheten som preger hele albumet – dette er et band i ferd med å finne seg selv. Hør bare på hvordan suiten «I’d Rather Be Blind/Roll Over Rover» nesten puster av liv. Den veksler mellom riffende bluesrock og improvisert jam sessions (og en trommesolo!) uten å føles utilpass.
Stonewall fortjente en bedre skjebne; etter min mening hadde de kunne lagt klare føringer for hardrockens historie hadde de blitt oppdaget med dette albumet. Musikkbransjen har dog aldri lagt skjul på sin nådeløshet, så i stedet får de av oss som oppdager dette fantastiske albumet heller knuge det til våre bryst vel vitende om at man holder en av rockens virkelige perler nære sitt hjerte.
