Musikkteater fra undergrunnen!
Jeg skal innrømme – det var ikke Scott Walker som fikk meg til å tenne når jeg oppdaget «Soused». Det var i stedet de han sto i ledtog med på albumet – de amerikanske støymestrene Sunn 0))). Jeg skulle ikke bli skuffet.
Sunn 0))) er glad i å knytte bånd med folk; det ser vi både på deres egne utgivelser og på et album som Terrestrials der de gikk i tospann med våre egne Ulver. Når man i tillegg husker at duoen Anderson/O’Malley også på hver sin kant har vært med i et utall prosjekter som Goatsnake, Khanate, KTL, etc. er det ingen tvil om at dette er musikere som stiller med ørene åpne og fulladet nysgjerrighet når de trykker REC på opptaksutstyret.
Jeg vet ikke helt hva jeg ønsket meg før jeg la albumet på platespilleren, men jeg innrømmer at jeg nok håpet på et lydbilde som mikset støyveggene ikke ulikt hva Sunn 0))) presterte på Black One, og at Scott Walker tok en rolle ikke ulikt noe David Sylvian gjorde når han gjestet universet til den østerriske laptopgitaristen Christian Fennesz. Men, det jeg etter hvert fant ut var at Scott Walker ikke var en gjest – dette var hans show og det blir man klar over i det åpningssporet ruller i gang.
Førsteinntrykket mitt av åpningssporet «Brando» er at jeg hører på musikkteater fra en post-modernistisk undergrunn; det låter både fengende og forvrengt på en og samme tid. De skakke melodiene til Walker står godt i parløp med det kantete og uvante lybildet av Sunn 0))), og det hele ender opp som ett av de mer skumle albumene jeg har min platesamling. Med det mener jeg ikke at den er skrekkinngytende eller blodig, men heller lun og ulmende som Alfred Hitchcocks beste grøss på sekstitallet. Med strofer som «I am down on my knees / A Beating would do me a world of good» og «She has slipped through the dark like a mother moray» er det ingen tvil om at dette er en reise inn i de djupere delene av den menneskelige psyken.
«Herod 2014» begynner med kimende klokker og man får følelsen av å vandre inn i en tåkete havneby før digitalismens tidsalder. Det mikses dog snart med lydtepper som kunne vært hentet fra Philip K. Dicks epos Bladerunner og dette inntrykket fullbyrdes av elektriske måkeskrik og Scott Walkers poetiske linjer. På dette sporet kommer den velkjente lyden av Sunn 0)))´s gitartepper tydelig til sin rett – men der duoen på sine egne skiver lar disse teppene rulle brutalt over lytteren er de denne gangen kun ett av flere virkemidler som trekker Walkers melodier ut av høyttalerne. Tidvis står sågar Walkers stemme i ensom majestet før all lyd faller inn over lytteren på nytt.
Jeg føler dette er et lydspor som hadde passet rett inn på både filmlerretet og teaterscenen – det er så voldsomt tilstede både når de velter seg og når de trekker seg diskre tilbake til skyggene. Dette tror jeg i stor grad skyldes Walkers patos, men også Sunn o)))s evne til å male frem de store visjonene med sin musikk.
Dette trekket brytes noe med «Bull» som nesten føles som ei vanlig låt. Her har de enkelte innspill som føles streite, men likevel langt fra mainstream. I stedet tenker jeg på sære rockere som Pere Ubu og The Residents med låtas off-beat og hakkende driv, men i løpet av få minutter har de reetablert gitartepper og totalt mørke. På «Fetish» fortsetter de med overraskelsene – her får man litt lys i blikket, trompeters kall og pustende maskineri. Men, det dystre landskapet til Sunn 0))) er aldri langt unna og før man vet ordet av det er det siste lys slukket.
Platas siste spor «Lullaby» hviskes i gang med elektriske sirisser og Walkers lengtende stemme har nesten et one-man show i tre minutter før et langsomt doomriff slår følge. Låta er seig, drømmende og kanskje den mest såre på albumet og avslutter en fascinerende reise inn i et sonisk landskap de fleste definitivt ikke våger seg inn i.
Soused har blitt et album som virkelig er en likestilt union; her er det like mye av Sunn 0)))´s seige drønn som av Walkers kunstneriske dyp som man bl.a. kan høre på hans album Bish Bosch fra 2012. Dette møtet trenger for min del ikke bli et one night stand – dette har helt klart noe for seg.
