Retrorama: hippieromantikkens siste bastion?
Det er få trendord som skaper like sterke assosiasjoner som ordet «hippie»; det har flommet ut av rockens flower power siden andre halvdel av sekstitalet. Bevegelsen sto kanskje sterkest i San Franciscos distrikt Haight-Ashbury, men opp gjennom tiårene har ordet blitt en integrert del i alskens bransjer og samfunnslag. Noen ganger er det vondt ment, mens det andre ganger leveres med smil og harmoniske blikk. Uansett – få band er så knyttet opp mot den originale hippieromantikken som det britiske Ozric Tentacles.
Jeg kjøpte mitt første album som kassett og hadde et par hundre LP-skiver før CDen overtok markedet i ’92. Den fikk ti år som eneherskere før digitale formater etter hvert først ble utfordrere for deretter å overta tronen; først med digitale nedlastninger før streaming ble den nye virkeligheten. Riktignok kom vinylskiven tilbake til butikkhyllene, men jeg ble såpass overmodig at jeg solgte store deler av CD-samlingen med begrunnelsen av at «jeg kan streame de skivene jeg ikke må høre ofte». Dermed ble det tatt noen valg jeg i ettertid kanskje skulle sett ugjort; selv om de fleste ikke har vært savnet. Men, det er da det er kostelig at flere av disse albumene dukker opp i vinylformatet flere tiår etter de ble utgitt første gang. Du har kanskje andre «glemte perler» enn meg, men jeg har i hvert fall hentet tilbake Sugars indieperle Copper Blue og Høsts to progressive rockskiver før jeg endelig fikk tak på dette hippierockmonumentet.
Det fine med dette albumet er at det ikke låter som en direkte kopi av utøvere som f.eks. Grateful Dead eller Jefferson Airplane; i stedet har bandet tatt opp i seg lyden av det som kom etter sommeren i ’67. Her hører man også tråder til den progressive rocken og den elektroniske musikken fra syttitallet – denne miksen rørte de sammen til Jurassic Shift som ble sluppet akkurat i det grønsjen hadde sprengt vekk åttitallets fokus på image og plastikk. Selv om bandet hadde utgitt gode skiver som Erpland og Strangeitude rett før Kurt Cobain ga ut «Smells Like Teen Spirit» og endret rocken for noen år fremover, fikk bandet en mer passende rockjungel å spille seg frem i med album som Jurassic Shift og oppfølgeren Arborescence.
«Sun Hair» åpner plata med et rolig driv fra smilende, elektriske gitarer som er dresset opp i synthtepper. Denne glade starten jages inn i det noe mer hektiske andresporet «Stretchy» og ganske raskt hører vi at bandets uttrykk skuer like mye til rockens uttrykk som til etniske inspirasjoner fra midtøstens og asias lydbilder. På tredjesporet «Feng Shui» hører man at de også lånte mye oppmerksomhet til dub og mikset alle disse ulike uttrykkene til britenes eget tilbakelente univers av hippie dresskode og tankespillet fra new age-bevegelsen; en bevegelse som ble kalt «the crusty movement» og speilet amerikanernes flower power fra sekstitallet. Dessverre klarte de ikke – selv med overraskende kommersiell suksess i hjemlandet – å slå gjennom på de amerikanske salgslistene med dette albumet.
Likevel – det får amerikanerne ta på sin kappe. For de av oss med sans for drømmende og dansbart rockdriv er dette albumet et utmerket inngangspunkt til et band som aldri har gjort annet enn sin egen greie. Ozric Tentacles er ett av ytterst få band som uten å anstrenge seg kan spille i morgendisen på et all-night rave, på hippiefestivaler og streite rockkonserter. Hvis du har lyst på et nytt bekjentskap, kan dermed dette britiske bandet virkelig være noe for deg!
