Volulez-vous for en skive!

Originalitet bør ikke være musikkens mål. Men det kan også bli usjarmrende når inspirasjonskildene står fram som overtydelige. Alternativt kan man gjøre pastisjen med en så stor grad av selvtillit at man snur alt til sin fordel. File under: Music Go Music!

Solide og gjennomarbeidede rytmer, lag på lag av gjennomtenkte overdubs og strykere, store piano- og syntharrangementer kronet med sensuell vokal. Det kunne vært søttitallets mastodonter i form av ABBA eller Electric Light Orchestra jeg snakket om. Men det er faktisk noen riktig så spretne amerikanere som kan beskrives nettopp slik på en av fjorårets beste poputgivelser.

Det er rett og slett ingen tvil om at svært mye av amerikanske Music Go Musics sound og sjel har utspring i Ulvaeus/Andersson-dna’et. I den grad at det framstår som en åpen kjærlighetserklæring og ikke en arbeidsulykke. For å sette det på spissen: Når sangene på denne platen ikke høres ut som noe Abba kunne ha skrevet så høres de mistenkelig ut som noe Abba faktisk skrev.

Som eksempel kan nevnes Inferno, en dansbar festkaramell med tåredryppende mascarautflod i sitt hjerte. En låt som lett kunne passert på en sein ABBA-utgivelse, for eksempel svenskenes eneste virkelige mesterverk, The Visitors. Det vrimler av åpenbare sitater og mer subtile hint til Abba og deres musikalske univers gjennom denne platens spilletid.

Men det skal da samtidig også sies at det er egenart å spore i dette bandet også. De har i alle fall tatt seg bryet med å vaske plata i tidstypisk lyd – det er spor av ting som hører hjemme i dag, men ikke for tretti-førti år siden – og det sammen med låtskriving i stjerneklasse gjør at dette blir noe langt mer en pussig anekdote.

Kvalitet snakker for seg selv, denne har overlevd reisen fra fjoråret. Jeg tror den vil være med meg i fremtiden også.