Norsk hyllest til Percy Sledge

Motown er kjennemerket på en særegen lyd skapt gjennom studioet Tamla Motown startet av Berry Gordy i 1959. Det nest siste sporet på Odd René Andersens album Soul City skulle også bli en hyllest til et av Motown-forbildene.

Percy Sledge (1941-2015), stemmen bak When A Man Loves A Woman  gikk bort 14. april, 74 år gammel.

Det har vært stille rundt Odd René Andersen – ja, så og si siden han varmet opp for Tina Turner i 1996 etter utgivelsene Break of Dawn (1995) og Good Company (1996). Andersen har flørtet med soul i årevis og små teasere har kommet ut innimellom, som singelen Love Rocket og lekne Woman utgitt på iTunes og Spotify. Et helt album har vært etterspurt lenge og nå er motowndrømmen Soul City ute.

Fra Tamla Motown kom de afroamerikanske ut til verden; Stevie Wonder, Diana Ross, som bodde i nabolaget til studioet i Detroit, nå et museum i 2648 West Grand Boulevard. Studioet var åpent 24 timer i døgnet, hadde godteriautomat og stinket røyk og svette.

Motown på norsk skaper frykt for karaokesoul, tross Andersens stemmeprakt. Og det viser seg at også Odd René Andersen har tenkt seg om flere ganger. Ventet på å modne. – Jeg har lenge drømt om å få lage en plate med mine personlige soulfavoritter. Respekten for disse udødelige sangene, og ikke minst sangerne som har framført dem, har imidlertid vært så overveldende at jeg aldri har følt meg helt klar. I mitt stille sinn har jeg tenkt at en soulplate må være helt perfekt.

Odd René Andersen har i mange år tilhørt eliten av norske vokalister og forventningene er høye. Her snakker vi om artister som sitter i blodbanen på en hel generasjon; James Brown, Marvin Gaye, Ray Charles og Sam Cooke. Perfekt er åpningssporet ikke. It’s a Man’s Man’s Man’s World føles noe trygt. Han vrenger ikke sjela for oss, men viser gode takter. Det er «Sweet Soul Music».

Trommene på Knock on Wood blir noe tømmeraktige – eller minimalistiske – med Andersens egne ord, mens på Don’t Do It svinger det dansbart som bare det. Det viser seg at denne låta er en av tre originale på plata, en funky låt med 60-talls følelse. Også to andre låter er signert Andersen/Johannessen/Petersen-Øverleir/Nordli, Just One Look og You and I. Disse sklir sømløst rett inn i Motown-temaet.

Og når Andersen synger «Do you like good music», er vi med på «that sweet soul music». På et studioalbum mister artistene livedimensjonen som mange års opptredener på TV og scener rundt i landet bidrar med. På Soul City er låtene spilt inn med hele bandet i et 60-talls inspirert studio, nettopp for å beholde livefølelsen. På When A Man Loves A Woman (utgitt første gang i 1966) når han frem med en sårhet i stemmen som overbeviser. Så «What’s Going On»?

– Soul handler ikke om å kopiere andres prestasjoner eller uttrykk, men om dine egne personlige erfaringer, kom Odd René Andersen frem til. Det var den erkjennelsen som fikk ham til å gjøre noe med drømmen. Med Kai Andersen og Athletic Sound i Halden med på laget ble innspillingen gjort analogt, og mixen ble ført i havn av Qmillion Riddim fra LA, en som har arbeidet med mange av de store amerikanske artistene. Soul City har blitt en flott produksjon, med 10 av landets beste musikere, korister og blåserekke som seg hør og bør. Koret gjør en svært god jobb og Andersen har en flott diksjon som ikke alle norske sangere kan skryte av. Vi tror ham på A Change Is gonna come, tror ham på pasjonen for soulmusikken. Ord som soulkonge tas ofte fram. Nå har vel strengt tatt den hatten havnet på Jarle Bernhofts hode, men begge artister har denne råheten i stemmen som får Motown-elskere til å nikke anerkjennende. Norge har definitivt plass til begge to. Andersen er perfeksjonist, og det er noe han bør jobbe av seg, for da kan det bli perfekt.

Det er ingen grunn til at ikke nesten album bør bli en 100% original. På albumet stiller Odd René Andersen mannssterk med Børge Petersen-Øverleir (gitar), Rino Johannessen (bass), Frode Østang Mangen (keys), Børre Flyen (trommer), Fredrik Øie Jensen, Jørgen Gjerde og Marius Haltli (blåserrekke) og Julie Dahle Aagård, Karin Okkenhaug Seim og Niklas Arnesen (kor).