Retrorama: syttitallets sopp!
«Sterke saker». Det er vanskelig å si annet når man låner øre til albumet Growers of Mushroom til britiske Leaf Hound. I historiebøkene har dette bandet knapt nok fått en fotnote, men likevel er denne plata ett særdeles sterkt album i gråsonen mellom hardrock og tung blues. I den nye våren som LPen opplever for tiden har turen kommet til denne britiske kvartetten som maktet å levere et av de bedre albumene i første halvdel av syttitallet før de ble borte.
Åpningsporet «Freedom Fiend» åpner sterkt og går rett i strupen på lytteren. Det er skittent, sint og heavy på en tid da hardrock fremdeles var noe nytt og heavy metal knapt var mer enn et vagt begrep. Det låter sultent og tent på en måte man kun er vant til på plater som ikke blir glemt. Samme år som Leaf Hound ga ut sitt album, ga The Who ut sitt autoritative Who’s Next, Led Zeppelin sitt fjerde album og The Doors ut sitt L.A. Woman. Da er det nesten overraskende hvor godt Growers of Mushroom holder stand mot disse gigantene.
De er ei heller en one-trick pony; her lukter det mer enn bare svidd gummi og hard rock’n’roll. Bandet har også mye psykedelia i seg og er like lystne på tilbakelent rock som tungfølt blues. Det kan man høre på fjerdesporet «Work My Body» hvor de legger de litt bakpå, men fremdeles makter å låte sultent. Mye av det skyldes nok først og fremst vokalist Peter French som her nesten får følelsen av å høres ut som en miks av Led Zeppelins Robert Plant og Paul Rodgers fra Free. Det er også han som står klarest frem når karrierene skal oppsummeres. Men, gitarist Michael Halls står ikke langt tilbake med sjelfylt og mollstemt gitarspill og sammen stråler de ut av høyttalerne.
Det er tidvis vanskelig å ikke høre Led Zeppelin på dette albumet; hør bl.a. på kortspilte «Stray» som nesten er noe deres britiske rivaler kunne spilt frem når de følte for å trøkke på litt. Andre låter føles å trekke veksler på bl.a. Jimi Hendrix («Freelance Fiend») og Joe Cocker. Dette er dog ikke like bra som Led Zeppelin – noe annet hadde vært rart for en skive og et band som har blitt glemt av historiebøkene. Men, det er et særdeles overbevisende album som har blitt behandlet på den samme måten som bl.a. Captain Beyond, Stonewall og Sir Lord Baltimore ble i sin tid. Alle tre er band som ble spilt et stygt puss av skjebnen; på tross av åpenbare kvaliteter slo de ikke gjennom. Det spiller ingen rolle om det er dårlig timing, uenigheter med produsent eller løgner fra plateselskapet. Man ender opp i bunnen av brønnen likevel. For Leaf Hound ble det aldri dramatisk, men heller et oppkjøp av en større klubb. French ble med Cactus på turné i Amerika og det var slutten for et band som ga ut et helsikes bra album, men ikke mer.
