Perfekt pop-punk!

Er du glad i upretensiøs pop med fuzzgitar burde du elske Nerf Herder. Punktum. Amerikanernes femte album siden debuten i 1996 er uten tvil deres beste til nå, og det har blitt til ved hjelp av fansen.

På slutten av nittitallet handlet det meste om Weezer for min del, og det gjorde det nok for mange andre også. At nerder og streitinger som var som meg plutselig kunne være rockestjerner og synge om ting som jeg kjente meg igjen i var enorme saker. Og så disse melodiøse låtene med de deilige fuzzgitarene som bakteppe da. Jakten på musikk som minnet om Weezer var tidvis altoppslukende i en periode på den tiden, men det var de færreste som nådde opp til det nivået. Men Nerf Herder var et av unntakene.

Med sin selvtitulerte debut i 1996 fikk de en liten hit i USA påfølgende år med en hyllest av bandet med samme navn, Van Halen (tilfeldigvis et av mine andre favorittband på den tiden). Musikken lå kanskje nærmere Green Day eller The Descendents i stilen, men med innfallsvinkelen til nettopp Weezer. Dette var fire karer som sang om nerdete ting med humor og selvironi, men med noe av den ærlige lengselen Rivers Cuomo & co gjorde så bra, og som dyrket den gode melodi. Bandet så ut som nerder, var nerder og sang om at de var nerder. Det var fantastisk!

I 1997 ble de også hyret inn til å lage tittellåta til tv-serien Buffy the Vampire Slayer og dro på turné med nevnte Weezer. Men hvis en ser bort fra at verden hørte Nerf Herder ukentlig på Buffy de kommende årene, kan vi vel trygt si at bandet forsvant fra bevisstheten til de fleste etter det. Bortsatt fra oss som aldri sluttet å elske bandet.

For det er noe med de ekstremt fengende låtene til Parry Gripp, frontmann, låtskriver og gitarist i Nerf Herder. Det er umulig for ham å ikke skrive helt vilt catchy poplåter på fuzzgitar. Vi snakker om genetikk her. Nerf Herder har fram til årets Rockingham bare gitt ut fire album og to ep-er, noe som gir en ganske lav produksjon fordelt på årene siden starten i 1994. Som levebrød har Gripp i mellomtiden bl.a. laget jingles, barne-tvlåter og andre rare smålåter av forskjellige slag (denne har f.eks. 26 millioner visninger på YouTube). Målet i det fagfeltet er som kjent å få melodiene tatovert fast i hjernebrasken til lytterne. Noe Gripp kunne gjort med hendene bundet på ryggen.

Men altså, tilbake til 2016 og albumet som ble sluppet for folk flest 11. mars. Nerf Herder er ikke et stort band og ba for snart et par år siden om hjelp av sine trofaste fans til å lage albumet via nettstedet Pledgemusic. Ved å betale for forskjellige «pledges» som f.eks. signerte plakater eller cder, får bandet inn penger til å gå i studio og lage albumet. Selv var jeg en av dem som betalte for en signert cd, og litt over et år forsinket fikk jeg den digitale versjonen for et par uker siden.

Det er ikke tvil om at både jeg og mange andre var ganske spente, for bandet (med varierende besetninger) har strengt tatt bare gitt ut et skikkelig godt album siden debuten, nemlig American Cheese fra 2002. My E.P. (mer et minialbum enn en ep) fra året før var også av høy klasse, men det er altså fjorten år siden det kom noe skikkelig helhjertet fra den kanten.

Derfor er det en fryd å virkelig få lov til å hylle Nerf Herder skikkelig nå, for Rockingham har blitt det perfekte pop-punkalbum. Her finnes ikke et eneste svakt spor, bare en god dæsj fantastiske låter og noen veldig gode. Men for at du skal kunne være enig med meg i det må du kunne lempe litt på musikkelskerpretensiøsiteten din (hei, den har vi alle her) og gå med på at musikk også har en sterk verdi når den først og fremst er gøy.

Rockingham består av elleve hyperfengende låter, med mye fuzzgitar, oppriktig vokal (og koring) og tekster som hverken er mystiske eller spesielt tolkbare, bare veldig lette å huske og synge med til. Her hylles alt fra byen Portland, internettstjerna Allie Goertz, jenter som hører på Rush, Doctor Who, Comic-Con, Star Wars («Nerf Herder» er, om du ikke visste det, en referanse til Star Wars), Ghostbusters og ikke minst Weezer. Gripp synger i låta We Opened For Weezer om nettopp 1997, da alt stemte og bandet faktisk åpnet for nittitallsikonene og satt backstage med dem. Det er både fint, rørende og morsomt på en gang, og ikke minst catchy som bare helvete. Og låta er selvsagt full av musikalske referanser og nikk til Weezer, bl.a. med den tykke fuzzlyden som bandet gjorde så kjent.

De seks første låtene her er blant de beste som har kommet fra denne kanten noensinne og som helhet er dette et av de beste albumene innen sjangeren på mange år. Vel, som jeg har fått med i meg i hvert fall. Det er naturlig å dra sammenligninger med Rivers Cuomo når Parry Gripp er inne i bildet. De har rett og slett veldig mye til felles, både som typer, låtskrivere og frontfigurer. Men der Cuomo fort blir litt for flink og overtenkende, viser Gripp på Rockingham at man ikke er nødt til å gjøre ting så komplisert når man skal lage popmusikk. Gripp vil nok aldri nå helt opp til Cuomo i status, men det er utrolig befriende å høre hvor lett det tilsynelatende er for ham å lage treminutters låter med særpreg og allsangfaktor. Noe som selvsagt er blant det vanskeligste å få til innen låtskriverfaget.

For her er greia: Nerf Herder på sitt beste lager sanger med refreng og hooks som brenner seg fast i hukommelsen. Men du blir egentlig aldri lei. Det går an å gå tilbake med jevne mellomrom å høre på dette og få den samme gleden som første gang du hørte låtene. De får på sett og vis sine egne personligheter som du blir glad i. Og på Rockingham er Nerf Herder på sitt beste.

Jeg er som du skjønner en stor fan (doh!) av dette bandet, men nettopp av den grunn ville skuffelsen vært så stor om dette prosjektet ikke hadde levert til den standarden man vet bandet kan levere på. Derfor er det med glede jeg herved slenger toppkarakteren etter Parry Gripp og venner og fastslår at det skal bli vanskelig å overgå dette med det første. Dette er pick-me-up-musikk på sitt aller beste og som vil få deg i godt humør – om du er klar for det.

For meg er Rockingham alt jeg hadde håpet på. Det må derfor være lov å håpe at det kommer sigende noen flere fans til igjen, for det fortjener virkelig Nerf Herder.