Roadburn 16: Dagen jeg så min Messias!

Lørdagen ble en spesiell opplevelse for meg og min makker TB; vi skulle for første gang droppe vår vante reise mellom de ulike scenene på Roadburn. I stedet skulle vi sitte med hver våre kleine bier og se hva som utspant seg på hovedscenen denne dagen. Det resulterte i flere strålende opplevelser og en, eh vel, utenomjordisk opplevelse.

Dagen begynte dog med tre konserter som i dag nesten føles glemt – med bakgrunn i hvordan lørdagen ble avsluttet – men som også ga meg noen gode stemninger i kroppen. Scepticism var funeral doom på sitt beste, og etter at jeg hadde fortært en solid tallerken med Roadburn chili spare ribs på Weirdo Canyons Ribs Factory var det kanskje det jeg trengte for å synke ned i festivalprogrammet. Bandet beveget både seg og musikken sin så tregt at man følte seg som et dovendyr; søvnig og fornøyd med livet. Den trøttheten ble dog slått ut av oss så snart Brothers Of The Sonic Cloth gikk på scenen. Det amerikanske bandet, ledet av grønsjlegenden Tad Doyle, ga oss et deilig sett breddfull av både grønsjdrag, stonerglede og mørk doom som raskt kan gi assosiasjoner til Sleeps milepælsrock.

Jeg mistet dog interessen for det som skjedde på scenen når Tau Cross gikk på scenen etter amerikanerne. Bandet har alle de rette assosiasjonene til britisk hardcore og DIY pønk som Amebix, men jeg tar meg likevel i raskt å kjede meg. Dette skyldes kanskje at jeg ventet på tre av konsertene jeg hadde høyest forventninger til, for det skal sies at TB likte godt det han så av bandet.

For de neste timene på hovedscenen på 013 var noe av det mest unike jeg har sett – noensinne. Først ut var hardcorelegendene Converge og deres forsøk på å sette fokus på sine seigere, mer ambisiøse låter. Jeg trodde først de kun skulle spille disse låtene rett ut fra katalogen sin, men det viste seg å ikke være tilfelle. I stedet hadde de hentet inn sine gode venner Stephen Brodsky (som også bisto bandet når de spilte Jane Doe for noen dager siden), Chelsea Wolfe og, kun denne kvelden, Steve Von Till fra Neurosis. De åpnet dog som de hadde avsluttet på torsdagen; med illsint, seig hardcore og bandet var i tydelig fyr og flamme; gitarist Kurt Ballou og Stephen Brodsky banket ut fete gitarriff og bygde stemningen opp i den stadig tettere befolkede salen. I det resten av bandet gir dem selskap, står det klart for meg at dette blir en spesiell opplevelse. De er strengt tatt ikke et tradisjonelt «Roadburnband», men de sjarmerer og flørter med oss fra hovedscenen og i det vokalist Jakob Bannon introduserer Chelsea Wolfe og Steve Von Till eksploderer salen i gledesutrop.

Man  må bare bli imponert av Steve Von Till; han rusler inn på scenen og i løpet av de neste få minuttene har han, nesten på egen hånd, hevet konsertens kvaliteter flere hakk med en stemmeprestasjon som spenner fra svartmalt tilbakelent, til inyourface rasende. Deretter forlater han scenen og lar Chelsea Wolfe overta plassen i førersetet; for bandet har bestemt seg for å omarbeide sine låter i en slik grad at det tidvis nesten føles som bandet spiller Wolfes musikk. Hun har en særegen stemme, og den preger konserten i stor grad. Tangentene til Ben Chisholm bidrar også til å dra låtene vekk fra bandets hardcoresound og inn i drakten til et annet monster. På denne måten står Blood Moon på egne bein, og det lydbildet som de avslutter med, sultent forførende og sint brølende, gir meg ønsker om å se mer av denne konstallasjonen både på plate og på scene.

Men, kveldens strålende halvdel var kun såvidt i gang. For etter førti minutter hadde scenen blitt snudd opp/ned og Amenra funnet plass på scenen i en manifestasjon som skulle vise seg å føre til en av festivalens vakreste opplevelser. Bandet hadde satt seg i en sirkel på særegne trestoler og vendt ryggen mot publikum. I det lyset ble slukket og bandet vandret inn på scenen, brøt publikum ut i forventningsfull applaus. Det skulle vise seg at de raskt ble innfridd da bandet fremførte akustiske versjoner av sine låter i et univers man også finner utøvere som Slowdive og Low.

Jeg elsker alle aspekter ved heavy music, ikke bare feedback, gitarriff og breialt torden. Som f.eks singer/songwriters som med en enkel kassegitar fanger mørkets essens og dronerockere som med repetetive loops trekker lytteren ned i ens egen psyke. Derfor er den atmosfæriske spenningen i Amenras mørke forførende uavhengig om de spiller sitt eget materiale, «Parabol» av Tool eller nederlandske folkstandarder. Bandet hadde i tillegg blitt utvidet til en septet denne kvelden, og dette ga bandet bokstavelig talt flere strenger å spille på. I tillegg fikk vokalist Colin H. Van Eeckhout flere stemmer med seg når de vakre harmoniene sjarmerte en breddfull hovedscene.

I det konserten kommer til sin ende klarer de å gi meg gode drag av gåsehud med en velkjent, men godt utført, detaljgrep. Bandet lar musikken sakte stilne hen, og medlemmene legger fra seg sine instrumenter og forlater scenen en etter en. Til slutt sitter kun gitarist Mathieu Vandekerckhove igjen med et nakent gitartema. Med ett reiser også han seg og forlater scenelyset. Denne enkle loopen fortsetter å gå på den tomme scene til lyset slukkes og publikum bryter ut i gledesrik applaus. Amenra beviste sine kvaliteter med et unikt sett, og jeg tar meg i å glede meg enda mer til morgendagens elektriske konsert fra belgierne.

Men; ingenting av det vi hadde sett så langt denne dagen skulle være i nærheten av det som skulle følge. Jeg har i løpet av mine seks år på Roadburn blitt lamslått av konserter som har gjort meg tilnærmet målløs; Yob, Bongripper, Briqueville, Izah og Papir har alle gitt meg opplevelser som nesten gjør meg til et nytt menneske. Men, de to timene som avsluttet denne lørdagen var noe helt for seg selv.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte for å beskrive hva jeg følte i løpet av Neurosis‘ konsert denne kvelden. Jeg kan kanskje begynne med slutten; i det jeg vandret ut i Tilburgs natteliv etter bandets konsert var jeg overbevist om at jeg visste hvordan det var å møte sin gud og sin Messias. Jeg var utmattet, beina verket, og jeg følte meg nesten i en utenomkroppslig døs, men jeg var likevel fullendt og lykkelig. Den samme følelsen våknet jeg med i dag tidlig og den sitter fremdeles, et halv døgn senere, godt i kroppen min.

Det hele begynte i mørke; selv om vi hørte Noah Landis‘ effekter og synthlinjer. Denne følelsen av stop/start ble brukt til det fulle av bandet gjennom hele settet hvor Landis tydelig hadde ansvaret for å holde stemningen ved like mens bandet rekalibrerer sine instrumenter og setter seg i grunnposisjon før neste låt. Men, det går ikke lang tid før Steve Von Till og hans makker Scott Kelly leder bandet inn i et angrep på publikum som såvidt ikke tar pause i de to timene settet varer. Låtene denne kvelden er hentet fra alle deler av bandets diskografi og beviser hvor langt bandet har kommet siden bandet ble født i 1986(!), for vi får høre deres trader til DIY pønk og deres rasende hardcore som trekker veksler på musikken av Black Flag.

Dette får meg til å sette Neurosis i den samme rollen som Black Sabbath sikkert ble satt i på midten av syttitallet; å bli sett på som den perfekte symbiose av fortidens musikk, samtidig som man er den perfekte manifestasjon på samtidig heavy music OG være det definitive rollebildet for det som skal komme etter dem.

Jeg går nesten i svart under bandet konsert; det blir nesten FOR mye for en stakkars sjel. Men, Neurosis gir seg ikke og henter frem den ene godlåta etter den andre og banker de inn i alle 3000 til stede. Det spiller ingen rolle om det er åpningslåta «Lost» eller «Times Of Grace», bandets versjon av Joy Divisions «Day Of The Lords» eller deres retur til universet de meislet ut av pønk, crust og hardcore på slutten av åttitallet. Alt føltes altutslettende, sakralt og apokalyptisk i både form, presisjon og storslagenhet.

Men, selv dette paradiset må ta slutt og de avslutter på den beste måten de kan – med en dobbel knockout av episke dimensjoner. Først får vi en versjon av «Through Silver In Blood» som jeg et halvt døgn senere ikke forstår hvordan jeg skal beskrive; det låt så tungt, episk, livsbejaende, vakkert og skremmende som jeg aldri har hørt musikk før. Synet av Von Till som hamret på trommen sin i perfekt samspill med trommeslager Jason Roeder, sinnet til bassist Dave Edwardson, og det hektiske angrepet til Landis og Kelly, var nesten rensende. I det Kelly og Von Till avslutter låta sammen med Roeder går hele hovedscenen opp i en større enhet; rein magi.

At de ikke her avslutter konserten sier mye om denne kveldens episke kvaliteter; jeg har ingen andre beskrivelser av kveldens siste angrep, låta «Stones From The Sky» fra albumet A Sun That Never Sets, enn at jeg følte en intens lykkerus som overgår alle andre opplevelser jeg har hatt i de snart tredve årene jeg har sett konserter! Det samme må bandet ha følt for i det konserten ender i rasende feedback, decibelbrøl og ydmyk overgivelse ser jeg Von Till i utmattelse kaste gitaren fra seg og forlate scenen.

Klokka var ett på natta og Roadburn hadde ikke mer å by oss på, men det hadde ikke spilt noen rolle uansett – vi var utmattet etter møtet med Neurosis. De har alltid forlatt meg utslitt de fire gangrene jeg har sett bandet tidligere, men ikke på den samme måten som de gjorde det denne kvelden. Derfor hadde jeg knapt nok krefter til å kjempe meg tilbake til hotellet, gjennom en bargate som luktet mer av disco og rusbrus enn av heavy metal og godt øl, og stupe i seng. Jeg er dog vel vitende om at vi har igjen en hel dag; festivalens afterburner som fungerer som et punktum for årets festival og startskuddet for planleggingen av reisen mot neste års happening. Jeg gleder meg i hvert fall til å se Mirrors For Psychic Warfare, Syndrome, Jakob, Amenra og Neurosis.