Sikter mot stjernene!

I løpet av de siste månedene har duoen i den norske rockskogen fått en renessanse; man kan kanskje si at «duoen har blitt den nye trioen»? Med spennende og nysgjerrige band som Barren Womb, Hymn og Pil & Bue har man vist at man ikke trenger dresse opp musikken med alskens detaljer og røde tråder for at det skal fungere. Nå har et nytt navn dukket opp på vår hjemlige rocktavle; den hektiske duoen Aiming For Enrike.

Med sitt nye album Segway Nation har den, for meg, ukjente duoen valgt seg et lydbilde som griper tak i det meste av sjangre og mikser dem tilsynelatende uanstrengt sammen. Man kan, som presseskrivet presiserer, sammenligne dem med amerikanske aktører som Battles og Hella, men jeg synes likevel dette blir noe lettvint. En av grunnene til det er at den norske duoen har, etter min mening, en større evne til å treffe dansefoten til sitt publikum enn amerikanerne. De leiker med sjangre og lydbilder, men glemmer aldri at låta skal fungere i dagens umiddelbare musikkjungel. Denne fusjonen av kunst og pop er noe mange av deres samtidige streber etter å finne frem til, men som ytterst få faktisk makter å skape frem.

Albumet åpner med et realt shock to the system som gir meg en real knockout; «Newspeak» er en leken poplåt som man forstår hvorfor bandet ønsket å ha som single. Den åpner i det stille med et trommebeat som raskt får følge av et besnærende gitarløp; en sommerlig nytelse i vårvarmen. Lag på lag legges frem fra duoen og før man vet ordet av det er vi inne i et univers som her hjemme strengt tatt bare er befolket av Jaga Jazzist. Dette gjør dog lite, da Aiming For Enrike er mer rock enn det Jaga noensinne har vært og duoen føles nesten som deres breiale fettere. De leiker med produksjonens lydbilde og bruker dette til å fremheve låtas temalinjer. På denne måten skaper de vers og refreng uten å si et ord og «Newspeak» fremstår nesten som den perfekte sommerlåt.

Dette gjelder også for albumets andre single, «Billion Year Contract», som baserer sitt livsløp på riffende gitarer og å låse lytterens oppmerksomhet fast i et fengslende groove. Dette føles nesten rart å skrive, men her føler jeg bandet fanger det sparsomt befolkede territoriet mellom rock og elektronika på en strålende måte. De leiker også her med produksjonen og benytter seg av eskaleringstematikken i techno i måten de bygger sporet opp og frem fra intet. Jeg føler de bærer på noe av arven fra Cloroform i sitt sound på denne låta, men mest av alt er de likevel seg selv.

Albumet er dog mye mer enn disse to strålende singlene og springer hele tiden frem og tilbake mellom sjangrene. Jeg er usikker på hvor bandet egentlig hører hjemme da jeg aner røde tråder til indierock, jazz, techno, progrock, støy og pop. Da er det nesten utrolig at de klarer å ikke bare sy låtene sammen, men samtidig la disse låtene skape en helhet som treffer lytteren hardt i brøstet. På alle sporene er det lett, selv for en lekmann som meg, å høre at trommeslager Tobias Ørnes Andersen og gitarist Simen Følstad Nilsen har evner langt utover det vanlige. Kun bevæpnet med et trommesett, gitarer og et utvalg loopmaskiner og effektbokser skaper de intrikate og lekne låter som fenger både sjel og dansefot; hør bare på hvordan et riff loopes og eskaleres på «Necrocratic Republic».

Låtene til duoen kan være kortspilte og intense; som illsinte «Riget» eller «Now Watch This Drive». Noen ganger kan de også være nesten som hvileskjær for lytterens oppmerksomhet å regne; «Minitrue» føles hente inn tematikken fra «Newspeak» fra Radio Luxembourg før den ender etter knappe 44 sekunder, mens «Phone Phobia» og «Almost All Of Them» er dempede sanger som gir meg følelsen av å hente inn minner fra en svunnen fortid.

Det er dog albumets lengre spor som utgjør essensen av bandets visjon; i tillegg til albumets singler viser disse frem et band som virkelig har kastet seg ut på djupt vann. «Ushikawa» er en riffende rocklåt som nesten har tematikk fra folkemusikken, mens albumets tittelkutt viser at de ikke hele tiden må mane frem hektisk spill og briljanse, men at de også kan lene seg tilbake og servere stillfaren nytelse. Nå er jeg stor tilhenger av instrumental musikk, og er nok en svoren disippel av bandets sjangerfelter allerede, men jeg føler at Aiming For Enrike burde ha mulighet til å finne frem til hjerterøttene til de som føler de trenger vers/refreng for å finne ei god låt. Riktig nok har bekjente av meg blitt litt skremt av duoens mer ilskne riffløp og kaos, men det balanseres med den lystige tematikken i de før nevnte singlene og et spor som «Nakata Johnny Walker» som føles pakke inn alt bandet står for i løpet av de nesten sju minuttene låta varer.

Anbefales på det sterkeste!