Scroll To Top

Hear My Cry – Ufarlig og jevnt fra Sonique

Plater 14. juni 2000
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Singelen It Feels So Good har, ikke ufortjent, blitt en stor sommerhit, og er også albumets sterkeste spor. Den har alt som skal til og mer til, for å fange et stort publikum. Dama vet utvilsomt hva som skal til for å forføre det platekjøpende publikum.

Likevel virker det som om Sonique har falt for fristelsen å sette sammen et helt album uten å ha gitt seg selv tid nok til å gå i dybden på materialet hun presenterer på albumet Hear My Cry. Lettfordøyelig moderne discosoul preger hele produksjonen, men uten å utfordre noe eller noen. I og for seg greit nok, men jeg tror Sonique har mer i seg enn det som kommer til overflaten her.

It Feels So Good sørger nok for at mange også kjøper albumet, mens problemet er at spenningen avtar etterhvert som man beveger seg ut i platens tolv spor (tretten hvis remiksen av singelen regnes med).

Soniques stemme kunne kanskje ha gitt henne status som 00-tallets Nina Simone, mens hennes oppdaterte versjon av I Put A Spell On You kan på ingen måte måle seg med den gamle jazzdivaens formidable tolkning av samme låt. Ikke det at Soniques stemme ikke holder mål, for det gjør den i massevis, men hun klarer ikke å skille seg nevneverdig ut fra andre soulpop-sangerinner innen samme spekter.

Alt i alt er likevel Hear My Cry et svært jevnt, men strømlinjeformet album. Musikk har dessverre en tendens til å fortone seg noe uspennende når de store høydepunktene uteblir. Albumet er samtidig fri for de dype fallgropene, slik at Sonique peiler seg trygt i mål uten å ha støtt på en eneste utfordring underveis. Mange vil synes at dette er et helt greit sommeralbum, men for alle som krever valuta etter å ha kastet bort mange penger på en dyr CD, kan fort føle seg lurt. Det er stor fare for at Hear My Cry blir glemt og gjemt bakerst i de flestes CD-hyller etter endt sommersesong.

Sonique liker å omtale seg selv som en diva, en tittel hun definitivt ikke fortjener på andre premisser enn når hun står bak miksepulten. Men hadde for eksempel Whitney Houston eller Mariah Carey gitt ut dette albumet, kunne det betydd en revolusjon for disse divaenes publikum.

Når man så tar i betraktning andre kvinnelige artister som opererer innen samme sjanger, er det langt igjen før hun kan måle seg med navn som Janet Jackson eller N’Dea Davenport (for å nevne de jeg kom på i farten). Som en konklusjon kan det legges til at Sonique framstår som en atskillig mer spennende artist enn de to førstnevnte amerikanerinner(!), men det er vanskelig å se at dette produktet fortjener mer enn en midt-på-treet karakter.

Om skribenten

kommentarer