Scroll To Top

Spirit \ Light \ Speed – Krisptørt og hypnotisk bra

Plater 14. juni 2000
Karakter

Visst har Ian Astbury gjort bra saker med The Cult, men at han som soloartist skulle dukke opp med et produkt av denne kvaliteten, hadde vel de færreste trodd. For Spirit / Light / Speed er rett og slett ei jævlig bra plate. Finito! Målet med albumet var i utgangspunktet å mikse rock og elektronikk, for å «finne linken mellom The Chemical Brothers og Plastic Ono Band». Men en elektronisk plate har det ikke blitt. Dette er så nært inntil rockens kjerne som du kan komme uten å svi fingrene. Det er rock, rock og atter rock, men med god hjelp av de muligheter elektronikken har å tilby. Resultatet har blitt en krisptørr og hypnotisk blanding av gitarer, fete basser, tunge gaterytmer og messende refrenger.

Astbury viser flere sider av seg selv enn han nødvendigvis har kunnet gjort med The Cult. At han fortsatt er en glimrende rockvokalist viser han for ekesmpel på det opplagte singelvalget High Time Amplifier, men han har også turt å slippe til følelsesregistret på låter som Devil’s Mouth og den utmerkede Tonight (Illuminated). Selve styrken til albumet er ved siden av den udiskutable kvaliteten ved låtene, den store spennvidden i det musikalske uttrykket. Samtidig så er ikke uttrykket så forskjellig, ideen er absolutt den samme. Den drivende bassen på Metaphysical Pistol er langt fra åpningssporet Back On Earth, men er utvilsomt drevet ut fra den samme tanken.

Nå skal man ikke la Astbury få all æren helt alene, for det må rettes mer enn noen nikk til medprodusent, arrangør og musiker Chris Goss som har gitt Astburys stemme og låtskrivertalent det trykket og musikkbilde som virkelig skulle til for å trekke ham opp de nødvendige etasjene. Bare hør på nyversjonen av The Cult-låta The Witch, der trøkket virkelig har blitt forløst til det som sikkert var den opprinnelige tanken bak.

For min del er Spirit / Light / Speed årets store overraskelse og det vil forundre meg om ikke flere vil bli like overrasket og imponert i den nærmeste framtid. Kanskje var det denne utblåsningen fra Astbury The Cult trengte? Ved siden av blant annet Bob Tiltons The Leading Hotels Of The World er dette blant årets beste utgivelser så langt. Det skulle si det meste.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer