Scroll To Top

Hoarse – 16 hese hester på en ildfull scene

Plater 17. november 2001
Artister: Sjangre:
Karakter

Når de nå utgir sin femte plate, blir det et konsertalbum spekket fullt med flere godlåter fra både sine egne og andres bidrag til rockhistorien. Opptakene er gjort i en klubb i Denver, Colorado (det eneste unntaket er Fire Spirit som ble spilt inn på klubben Bataclan i Paris). Blant overraskelsene finner man coverversjoner gjort i beste 16 Horsepower-ånd av såpass forskjellige band som Creedence Clearwater Revival, Gun Club og Joy Division. Resten av sporene på denne dunkle, nær paniske, skiva er skrevet av bandet selv og holder den jevnt høye standard som tilhengere av bandet vet man kan forvente seg av en skive fra disse ‘fjellkarene’.

Man har på Hoarse klart å gå utenfor de verste fellene som generelt plager konsertplater. Lyden er tett og fin, og man kan til tider nesten fornemme det gule lyset som okeraktig faller ned på scenen, mens bandet spinner av gårde langs den stien de har valgt; Som krongler seg frem mellom ranchen til Waylon Jennings, storbyens asfaltrock og fjellene i Colorado.

Jeg føler øynene falle ut av geledd og ørene henge ned, fra sekundet den første trommetakten slår ut i rommet. Bandet låter massivt som en dieseltung drosje på rak kurs rett inn i solnedgangen. På samme tid er de ramlende sjarmerende i instrumenteringen av de analoge våpnene sine. Her har man ikke funnet rom for mange digitale sprang, men sokner heller til trommer, ståbass, mandolin og en pønkinfisert hillbillystemme. Da de til tider utvider lyden sin går de aldri lenger enn det et tradisjonelt country-orkester ville gjort; Det spes på med gitarer, trekkspill og feler der det passer seg.

Likevel låter det aldri gammeldags, og 16 Horsepower beviser en gang for alle at det ikke spiller noen rolle hva du bruker for maling på lydveggen; Snarere hvordan du setter sammen fargene. Og i så henseende er dette bandet malermestre av rang. Med sin skakke, men likevel svært nynnbare country, tar jeg meg i å sammenligne bandet med et Palace på svart kaffe, eller Dirty Three (hadde de vært fra Rocky Mountains).

Det låter vakkert og stygt på en og samme tid. Den skramlende stemmen til David Eugene Edwards kutter opp ethvert minne du har av den profittsmilende Nashvillescenen og setter en ny dagsorden for country. Hoarse er, sammen med plater fra artister som Jim White og Whiskeytown, nok et manifest for rotekte, amerikansk heartlandmusikk.

De kaster ikke bort tiden med å prate, kun et ‘thank you’ og noen andre kortfattede strofer streifer fra Edwards’ lepper, men de tar det desto hardere igjen i låtjobbing. Det er vanskelig å dra ut klare favoritter fra denne jevnt sterke liveskiva, men deres versjon av Day Of The Lords er himmelfallent bra. Skremmende mørk, men likevel med en sterk gnist av liv i den hardhendte instrumentbehandlingen fra et band som nesten virker maniske på scenen.

Den virkelige countrymusikken er til stede hvis man ønsker å høre den; Bli fortalt virkelige historier om mennesker ikke ulike oss selv. Det gjelder bare å finne den i de mursprekkene i det livet vi lever. Let’s ride!

Om skribenten

kommentarer