Scroll To Top

To Everybody – Eksentrisk kunstrock fra Chicago

Plater 10. juni 2002
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Av og til dukker det opp ting i bunken av anmelder-CDer som skiller seg totalt ut. Min bunke består for øyeblikket av en blanding mellom glatt soul, glatt amerikansk poprock og tilgjort vindskeiv svenskerock. 90 Day Men er fullstendig annerledes, og albumet To Everybody er fullt av overraskelser.

En låt ender aldri der du tror at den skal ende. Et øyeblikk jamrer vokalisten Brian Case over et piano, så trommer Cayce Key opp til en besnærende rocklåt før bassen til Robert Lowe rumler som et godstog fra helvete og Case hveser truende poesi inn i øret ditt. Det kan bli svært mørkt, uten at det tipper over i kategorien industri.

Pianoet til Andy Lansangan er det bærende elementet på denne platen, noe som kanskje er uvanlig for et orkester som frister tilværelsen i den brede kategorien postrock. Lansangan er ganske nylig blitt et fullverdig medlem av 90 Day Men, og hans traktering av instrumentet har svært lite til felles med balladegjengen Elton John og Billy Joel.

Chicago-gruppen er eksentrisk inntil det kvasipretensiøse; deres første EP bar navnet If You Can Bake A Cake, You Can Build A Bomb. På albumet To Everybody har de låttitler som We Blame Chicago og A National Car Crash. Mange kaller 90 Day Men for matterock, for vår tids svar på Kraftwerk. Andre trekker paralleller til kunstrockerne i Godspeed You Black Emperor! og no wave-inspirerte Blonde Redhead.

Jeg vil kalle To Everybody det amerikanske svaret på Radioheads Amnesiac. Albumet byr på lange partier med mediterende rock, der bandet dveler ved et passe lo-fi tema i flere minutter. Men det blir sjelden stillestående likevel.

Sjarmen med musikken til 90 Day Men er at den ligger lagvis. Man må bruke mye tid på å skrelle seg inn til kjernen av melodiene. De fleste låtene preges av en nesten motvillig rytme, noen ganger frenetisk, alltid kjølig. Mot denne blir stemmen til Case påfallende sløv og utydelig. Denne kontrasten gjør at man ved første møte kanskje ikke synes noe særlig om bandet. Ikke umiddelbar musikk altså, men gir du denne platen litt tid kommer du til å få en flott lytteopplevelse.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer