Dark Days – Coal Chamber når gamle høyder
Kvaliteten på disse gruppenes utgivelser har en tendens til å variere ekstremt, noe som også er tilfellet for Coal Chamber.
Deres selvtittulerte debut var original og nyskapende, mens andreutgivelsen Chamber Music fra 1999 var en solid nedtur, og vitnet om et band som ikke hadde utviklet seg en tøddel. Det er derfor en fornøyelse å konstatere at Dark Days holder betraktelig høyere nivå enn forgjengeren.
En øving med Coal Chamber må fortone seg som ganske humoristisk. Sannsynligvis noe sånt som dette:
Meegs (gitaristen): – Hey Dez (vokalisten)! Jeg har et nytt riff vi kan bruke!
Det går sånn som dette…
Dez: – Brukte vi ikke det riffet på Bradley, Untrue, Not Living, Loco og Tragedy da?
Meegs: – Neida!! Vi bare bytter om den første og den siste tonen så har vi en ny låt!
Tar du poenget? For Coal Chamber er det ingen grenser for hvor mange låter man kan lage av ett og samme riff. Likevel slipper de på mystisk vis unna med det.
Åpningslåten Fiend er sannsynligvis det beste bandet har laget noen sinne. Ingen skal anklage dette for å være avansert musikk, men det rocker og groover plenty hvis du skrur volumet på bånn gass, noe som for øvrig er et must hvis du har planer om å like Dark Days.
Interessen dabber en smule av underveis, men mot slutten når albumet store høyder med One Step, Rowboat og Empty Jar i spissen. Bandet tør etter hvert å ta et skritt til side for deres vanlige fomel, og resultatet er et mye mer variert og interessant produkt.
Dark Days kommer definitivt til å glede trofaste fans, og kanskje vinne tilbake noen av dem som kastet Chamber Music rett i søpla.
