Scroll To Top

Imperial Bedroom – Et robust popmesterverk

Plater 7. mars 2004
Karakter

Da Elvis Costello And The Attractions våren 1982 gikk i studio for å spille inn Imperial Bedroom var hovedpersonen midt i en kreativ fase som nesten savner sidestykke i pophistorien. Det ene bejublete albumet etter det andre hadde på kort tid kommer fra hans hånd, og «mannen som ikke kunne gjøre feil» hadde for lengst blitt en kritikeryndling og en salgsuksess.

Musikalsk hadde Costello på forskjellige måter gått bort fra den hissige stilen fra de første platene og erstattet den med blant annet soul (den vellykkede Get Happy!!)) og tåredryppende country (den mer diskutable Almost Blue). Han framsto som en noe retningsløs, men ytterst talentfull låtskriver som ingen helt visste hva de kunne forvente seg av.

Imperial Bedroom ønsket Costello å ta det ambisiøse popformatet helt ut, formodentlig som en løs fortsettelse på Trust som kom halvannet år tidligere. I forkant av innspillingen hadde han valgt å avslutte kompaniskapet med sin faste produsent Nick Lowe og hyret inn genierklærte Geoff Emerick. Emerick var mannen som hjalp fram flere av The Beatles’ mest ærgjerrige utgivelser, inkludert tidenes viktigste popplate Sgt. Pepper’s Loenly Hearts Club Band.

Valget av Emerick var selvsagt ikke tilfeldig og det som senere skulle bli Imperial Bedroom hadde lenge den talende arbeidstittelen PS! I Love You. Det er en fotnote som sier noe om både ambisjonsnivået og hva slags plate Elvis hadde i tankene før og under opptakene.

I ettertid er det liten tvil om at Emerick rent kunstnerisk sett var rette mann for jobben. Platens eminente melodier blir understreket både av The Attractions elegante komp og Emericks stilsikre popproduksjon, som med sin detaljrikdom gjør gjenhøret med denne platen ytterst velkomment.

Kommersielt ble ikke imidlertid ikke Imperial Bedroom den suksessen Costello hadde håpet på, og en listekåt Costello spilte deretter inn den mer salgbare, men mindre bemerkelsesverdige, Punck The Clock uten Geoff Emerick året etter.

Beyond Belief innleder Imperial Bedroom med et skjebnetungt bassanslag, før den utvikler seg til en av Costellos mest besynderlige og mystiske sanger. Hans nestenhviskende og virituose vokal tar den store berg- og dalbanen fullt ut og ender opp i en poplåt uten et skikkelig refreng, men med et melodisk omsvøp som rommer alt det denne platen er: Fengende, trist, bitter og full av språklige pussigheter hvor enn man snur seg. I løpet av to og et halvt minutt har han satt tonen for en plate som rommer flere briljante pophooks enn det de fleste låtskrivere komme opp med i en hel karriere.

Blant de øvrige fjorten låtene finnes ingenting som er i nærheten av å være middelmådig. Men enkelte sanger funkler mer enn andre. Shabby Doll er et godt eksempel på den harmdirrende mismodigheten som Elvis Costello gjør bedre enn alle andre. Det nesten provoserende lystige pianoet står i skarp motsetning til hans fremførelse og sangens ellers ganske beklemte karakter.

The Long Honeymoon spikres til minnet ved hjelp av en nydelig melodi og Steve Nieves romantiske og virituose pianospill som man finner over alt på platen. Sentralt i lydbildet er også et svalt trekkspill som gjør at sangen får et skjær av fransk visesang over seg.

Platens klareste Beatles-link finner vi på de to tungt orkestrerte …And In Every Home og den monumentale finalen Town Cryer. Nevnes må også Human Hands der Costello fremstår som en noe mer sympatisk og litt mindre desperat – i alle fall på det ytre plan. Man Out Of Time innledes og utledes av Costellos primalskrik, men er ellers fylt av et nesten Born To Run-på halv fart-komp og fremstår som en av mannens aller sterkeste sanger med en tekst det er umulig å ikke bli berørt av.

Imperial bedroom er et arbeidsstykke fra en låtskriver og artist som har gått sin læretid og som utfører sitt fag med en håndtverkers yrkestolthet og autoritet. Det er med andre ord et mesterverk i den mest bokstavelige betydningen av ordet – en mesters verk, så lytefritt og tidløst som en plate kan bli i en så forgjengelig disiplin som popmusikk tross alt er. Imperial Bedroom er femti minutter med en Elvis Costello på høyden – en sann klassiker som ingen romantisk popelsker kan være foruten.

Platen finnes i flere versjoner, blant annet i en dobbeltutgave fra Rycodisk med et meningsløst antall bonusspor. Det er mange fine ting å finne blant disse, men når sant skal sies er vel dette mest for gullgraverne. Vi andre får konsentrere seg om de femten hovedsporene -i alle fall i de første ti-tolv årene.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin

kommentarer