Scroll To Top

The Third Unheard: Connecticut Hip Hop 1979-1983 – Dans venner, dans!

Plater 21. juni 2004
Artister:
Karakter

Hvor mange ganger har ikke følgende skjedd – se for deg følgende scenarie: Du knoter foran CD-spilleren på fest idet en fordrukken person ser sitt snitt til å komme bort. Ut av sitt store, spritdunstende gap ramler en liten kjærlighetserklæring: ”Wæææh! Sett på no muzz… hicikk a! Det ække no liv her, jooo! Få på noe man kan danse tell a! Noe med litt fart i, lizzom…”.

Da kan du stå med å så mye strøken indierock eller powermetal du bare klarer i hendene. Du vil uansett ikke få spilt det før du har funnet noe som gleder denne personen. Og regn for sikkert at det vanker håndgemeng om du ikke gjør en god jobb med dette. Så det er bare å finne noe, være seg Jackson 5, Michael Bolton(!), eller Stevie Wonder. Det må bare svinge og det litt kvikt!

Men dersom du er skikkelig heldig, så finner du samleren The Third Unheard: Connecticut Hip Hop 1979-1983 før frustrasjonen brer seg. Og da er du skikkelig heldig faktisk. For selv om det strengt tatt ikke er mye som kjent for den allmennheten på denne samleplaten, burde det som er her til gjengjeld være langt mer enn bare ”dansbart nok” for en urytmisk fyllefant.

Her gis nemlig en drøy times innblikk i den tiden da hip hop dreide seg om å lage musikk til fest. Og det på så ettertrykkelig manèr at det er å anse for selvbeherskelse av høyt nivå å ikke la seg rive med. For det som var overlegent funky og flott for tyve år siden, er like uimotståelig bra i dag.

Kort fortalt snakker vi om old school hip hop-disco med varighet hele veien til festslutt. Musikk som er til å bli berusende glad av, og som derfor aldri står i fare for å bli kjedelig. The Third Unheard: Connecticut Hip Hop 1979-1983 er en plate som bør vurderes kjøpt dersom det å danse, og atter danse, til funky beats fra hip hopens spede barndom er ønskelig. Og om denne omtalen gir det minste snev av interesse, så invester i denne suverene partyskivsa for å bli fullstendig overbevist. Du vil nemlig ikke angre!

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer