Scroll To Top

Dear Diary, My Teen Angst Has A Bodycount – Overraskende bra emopunk

Plater 24. juli 2004
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Amerikanske indieselskap er flinke til å spy ut halvgode emopunk/post hardcore band med kjempe-appell hos den yngre garde. Verdens største sådan selskap, Epitaph Records, er intet unntak og har forferdelig mange uinteressante utgivelser på samvittigheten. Dermed var ikke forventningene veldig høye til Epitahps siste prosjekt From First To Last med albumet Dear Diary, My Teen Angst Has A Bodycount. Emonavn og emotittel til det kjedsommelige, ikke akkurat lovende.

Heldigvis kunne de fem unge herrer både imponere og overraske med noe ganske annerledes i forhold til sine sjangerfrender. Det er fortsatt snakk om emopunk, med små spede hardcorekanter inn i mellom. Llike fullt klarer From First To Last å framstå som et friskt pust for en ellers tam og altfor polert kommersiell scene.

Enkelte låter har absolutt gode melodier og et herlig driv, The One Armed Boxer VS. The Flying Guillotine og Note To Self er gode eksempler på en vellykket kombinasjon av emo og punk, det melodiøse såre og det mer raske aggressive drivet. Emily er utrolig sår, nedstrippet og nydelig mens Kiss Me I`m Contagious er et forsøk på å spille hard og aggressiv hardcore. Variert altså.

Sonny Moore synger til tider meget bra, særlig i de mer såre partiene, mens vrælingen bandet lirer av seg virker alt annet enn troverdig. From First To Last er absolutt best når de spiller rask og drivende emopunk. Hardcoreflørten, derimot, virker påtatt…

Det kanskje mest spennende er Derek Blooms solide trommespill. Veldig morsomt er det å høre denne type musikk bli akkopagnert av dobbeltpedal. Ettersom akkurat det funker veldig godt på denne platen.

Tekstmessig er From First To Last veldig i tråd med musikken de spiller. Det vil siknuste hjerter, hat til ekser, ja, det bobler nesten over av følelser! ”Even if I spend 2004 listening to Morrissey in my car, I’m better of alone than I would be in your arms”. Ikke mye kjærlighet igjen der nei.

Det er ikke snakk om verdens mest spennende musikk, og tre-fire anonyme låter, samt tendenser til å være overprodusert trekker en del ned. Ting kan bli vel polert, noe de ofte altså er innenfor denne sjangeren.

Likfe fullt har From First To Last med Dear Diary, My Teen Angst Has A Bodycount mye mer kvalitet å formidle enn flesteparten av sine “kolleger”.

kommentarer