Scroll To Top

Front Parlour Ballads – Typisk engelsk

Plater 14. september 2005
Karakter

Richard Thompson er kjent blant annet fra folkrockgruppen Fairport Convention som herjet i Englad på midten av sekstitallet. Den gruppen forlot han imidlertid i 1971, og siden da har han vært soloartist.

Karrieren har vært brokete, og han innehar blant annet den noe tvilsomme rekorden av Warner Brothers’ dårligst selgende album, nemlig Henry The Human Fly fra 1972. Men selv om platekjøperne flyktet fra Thomspon var ikke kritikerne av samme mening. Opp gjennom årene har han fått mye lovord for sitt fantastiske gitarspill og sine kvaliteter som låtskriver.

I 1968 møtte Richard Thompson den unge Nick Drake, og fikk ham til å spille inn sin første plate, den nå legendariske Five Leaves Left. Drake og Thompson deler mange av de samme musikalske kvalitetene, og selv om utallige artister har latt seg inspirere av Drake hører vi ikke så ofte om Richard Thompson.

Men lytter man til Front Parlour Ballads kan man ikke helt fri seg fra tanken om at dette må være noe i nærheten av hva salige Drake hadde laget i dag hvis han hadde vært i live.

Sangene er godt plantet i visesangertradisjonen, såpass godt at de har et skjær av tradisjonell engelsk folkemusikk over seg. Thompson er da heller ikke ukjent med en slik inspirasjon, og det er en sjanger han vet å utnytte og tilpasse til sin egen musikk. The Boys Of Mutton Street, for eksempel, kunne like gjerne vært en tradisjonell klassisk sang. Ganske ofte høres han ut som en snill Nick Cave, men tidvis hører man også Sven-Bertil Taube i det fjerne.

Musikken på Front Parlour Ballads er for det meste akustisk, med unntak av de to sporene Let It Blow og My Soul, My Soul. Den er også i sin helhet spilt inn med Thompson på alle instrumenter, med unntak av Debra Dobkin på perkusjon.

Her er ikke like mye gitarvirtuositet som han har vist tidligere, men sangene er derimot naknere og sparsomt arrangert, noe som får melodiene til å skinne sterkere igjennom. Platen er annerledes enn hva vi vanligvis hører i dag, men den er likevel forfriskende og et flott bidrag i den moderne visesangertradisjonen. Nedturen må være at over tid vil albumet fremstå som det som på engelsk heter ”proper”. Typisk engelsk med andre ord.

Om skribenten

kommentarer