Scroll To Top

Speechless – Gitarkonfekt

Plater 6. november 2005
Artister: Sjangre:
Karakter

Helt fra starten av Bruce Cockburns platekarriere har kanadieren hatt en sans for instrumentalstykker, og Sunwheel Dance (1972) fra platen med samme navn er den eldste låten inkludert på Speechless. Tre spor er helt nye, og resten av de 15 stykkene er fra forskjellige plater gjennom karrieren. Dermed må dette karakteriseres som en samleplate, selv om det faktisk slett ikke virker sånn når man lytter til den.

Det skiller altså 33 år mellom den eldste og den yngste låten her, men på tross av tidsspranget føles det som om alle stykkene hører sammen likevel. Cockburn greier det mesterstykket å få en slik plate til å føles helstøpt og gjennomtenkt, som om denne platen lå i kortene allerede for 30 år siden. Det ville med andre ord ikke vært overraskende om alt på Speechless var spilt inn på samme tid.

Men det er det altså ikke, og enn så godt sammensatt denne platen er så kjenner man lukten av 70-tall i klarinetten på Rouler Sa Bosse. Men det gjør slett ingen ting, når komposisjonene er gjort av en så dyktig låtskriver som Bruce Cockburn. Godt plantet i folk, blues, elvedeltamusikk, jazz, country og de fleste nyanser mellom blandingene av disse er det vanskelig å si at Speechless har et svakt øyeblikk.

I den grad det er mulig å sammenligne, så kan man argumentere for at Speechless fremstår som en mellomting mellom Beyond The Missouri Sky med Charlie Haden og Pat Metheny, og 4G med Knut Reiersrud, Frode Alnes, Bjørn Klakegg og Knut Værnes. Men som med begge de to nevnte platene ligger også her faren for en gitar-overdose. Det kan rett og slett bli for mye instrumentalmusikk. Særlig hvis man vil høre igjennom hele under ett.

Men nyter man den litt etter litt, som en eske med god konfekt, er det bare å ta inn over seg hvilke nydelige melodiske triks Bruce Cockburn tryller ut av seks strenger. Et av platens sterkeste kort er nemlig hvordan låtene fremstår som nettopp låter, og ikke overfylt av improvisasjoner og instrumentalt hokus-pokus. Det setter Cockburn i den aller høyeste klassen av gitarister.

Om skribenten

kommentarer