Scroll To Top

A Matter Of Life And Death – Nok en fulltreffer

Plater 12. september 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Tidene har heldigvis forandret seg, musikken overlever alt og de engelske legendene leverer nok en gang et godt album. A Matter Of Life And Death er enkelt og greit strålende.

Til å være en mannsperson på over tretti år har undertegnede gått motsatt vei i forhold til de fleste andre sammenlignbare personer som har sans for Iron Maiden. Da de andre gutta fløy rundt og var tøffe med dongerijakker med ryggmerker med jerndamelogo sydd på av skeptiske mødre, trakk Panoramas mann (gutt) på skuldrene. Det er først i voksen alder at bandet har vokst seg innover mine ører og inn i sjela, og da på grunn av musikken, ikke imaget. I all beskjedenhet, så er det en langt sikrere vei til selve kjernen av Iron Maiden enn via nostalgiske minner fra en tid da hockeyhår var et must, ikke en styggedom. Uten at det gjør undertegnede til en ekspert.

Engelskmennene var tidligere kanskje like mye et symbol og fanebærere for en sjanger som et ”ordentlig” band, men den tid er over. Albumene deres har bestått tidens tann med en nesten frekk standhaftighet. I likhet med to andre legendariske band, AC/DC og Motörhead, har Iron Maiden for det meste gjort sin egen greie, samme faen. Og det har gjort dem nærmest tidløse. Det merker du når du setter på A Matter Of Life And Death. Her er alt ved det gamle, rent arrangements-, lyd- og temamessig. Men til å være et band som etter gamle overlevelsesregler for ”dinosaurband” burde ha sunket dypt ned i det middelmådige for lenge siden, skriver Steve Harris & Co fortsatt overraskende sterke låter. For det er ikke til å komme fra at det er det du sitter igjen med når du alene har formet en sjanger, og holder deg til den gjennom år etter år; du må skrive sterkere og sterkere låter. Og nå deltar flere og flere av medlemmene også i den delen av jobben.

Det deilige med Iron Maiden har alltid vært den sterke tilknytningen til den gode melodi. Det tok ikke lang tid før bandet skjønte at en sterk melodilinje, i en eller annen form, var nødvendig for å virkelig nå i gjennom til sine lyttere. Noe popband har de selvsagt aldri vært, men der kolleger har satset på aggresjon, hardere og hardere riff og fokus på å være ”slemme”, har våre venner (nesten) hele veien hatt et melodiøst hook et eller annet sted. På A Matter Of Life And Death er dette mer hørbart enn noen gang. Her syder det av melodiske perler. Alt fra den ”korte” Different World på fire minutter til den over ni minutter lange og glitrende For The Greater Good Of God som er en av de beste låtene til bandet – noensinne. Etter noen gjennomlytninger føles sangene som gamle venner, så sikre er de skrevet. De er lange og progressive og er spilt på en slik måte som gjør at nye spirende musikere vil sitte på gutterommene sine og spille mer gitar enn Playstation. Bare det er en seier.

I en alder av 48 år synger Bruce Dickinson kanskje bedre enn noensinne og nærmer seg vel toppen av det han kan prestere. Et tredobbelt gitarangrep er fortsatt ganske sjeldent og høres kanskje ikke så godt på plate, men det er mye lyd her. Sjefen sjøl, Steve Harris, vandrer muligens litt mindre på bassen enn det han gjorde før, og det kan være et tegn på at Iron Maiden i 2006 er et band mer enn noen gang. Men det kan også være totalt skivebom. Men at de andre låtskriverne i bandet faktisk har vokst såpass med sine oppgaver, kan tyde på at de har fått mer rom.

De beste låtene på årets album sitter i skallen både dag og natt og vil bli favoritter i mange år fremover. De nest beste vil sitte i ørene i månedsvis. A Matter Of Life And Death er ikke det beste bandet har prestert, men det er så bra at det nesten begynner å bli litt morsomt. For Iron Maiden, som representerer en sjanger som ble hånledd av på begynnelsen av nittitallet og som generelt har blitt regnet som litt undermåls av ”kjennerne”, skinner like sterkt som de alltid har gjort. Utstyrt med sin sterke kjærlighet til sine fans og sin egen musikk, fortsetter de å finpusse på ferdighetene sine. Litt som en gammel håndverker som bare blir bedre med årene. For seriøst; hvis Bob Dylan i en alder av 65 kan lage et av sine beste album og sannsynligvis bli nominert til både den ene og den andre prisen, så kan Iron Maiden det også. Det handler om respekt.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer