Scroll To Top

Metronomicon Compilation 3.0 – Et alternativt univers

Plater 1. november 2006
Artister: Sjangre:
Karakter

La det ikke være noen tvil om hvorfor Metronomicon er et lite plateselskap, eller hvorfor disse artistene er på dette selskapet – produksjonene deres er for sære for de fleste av oss. Men er du f.eks. kunstner av et eller annet slag, ditto kunststudent, tror på ufoer og healing, eller på noen annen måte tilhører en unormal eller alternativ samfunnskategori – eventuelt kategorien person som er unormalt opptatt av musikk – da er denne skiva interessant for deg.

Dette er Metronomicons tredje samleutgivelse, og en fine måte å invitere oss utenfor inn til en kjapp titt i deres univers. Stemningsmessig går skiva i behagelige bølger, fra det helt rolige til det energiske og eksperimentelle.

Åpningslåta er en fripop-låt av Metronomicon-veteranene Center Of The Universe. Deres låt kan beskrives som space-pop; lett og leken elektronisk musikk der vokalen opptrer vekselvis i samspill med og kamp mot ulike lydeffekter. En vellykket og representativ åpning av samleskiva.

Mindre vellykket er ikke bidraget fra Hanny. Det låter vekselvis surt og nydelig når The Birds Then fremføres med Hannys vevre og svevende stemme, akkompagnert av typisk ”metronomicon-musikk”; svevende og lett psykedelisk ala Pink Floyd på Ummagumma og Meddle. Mens Hanny benytter en rekke ”ekte” instrumenter, er det på denne samleren viet stor plass til de elektroniske sidene av Metronomicon.

Spesielt midtpartiet på samleren er preget av elektronisk musikk; en litt skeiv og møkkete elektronikk, inspirert av tidlig The Prodigy, bare ikke så hissig. Eller en alternativ remiks av musikken til Massive Attack. Men før dette har altså Hanny, Ergo og Meta Forever gitt oss litt rolig, alternativ popmusikk. Alle med en enkelhet og skjørhet som kan minne om en av årets mest spennende platedebutanter her på berget, Rockettothesky.

Så kommer Koppen, som allerede har to utgivelser på Metronomicon. Det første som slår undertegnede med dette bidraget, er likheten til en rappende versjon av Syd Barrett. Rappen er naiv, slik vi husker det ble gjort på åttitallet. Laidback lydbilde av samples, og hører vi ikke også et godt gammeldags ladegrep?

Den omtalte og friske elektronikken serveres av Helene Rickhard and Thomastic, Toshybot – med en hyllest til det binære tallsystem. Ikke overraskende er det en syntdrevet data-pop-låt, av det noe ensformige slaget. I tillegg til disse bidrar Electrokursen, veteranene i Palace Of Pleasure og Now til skiva. Ingen av disse banda kan ha noe imot en sammenligning med legendene i Kraftwerk. De leker seg i alle fall elegant i og rundt deres robot-pop-sjanger.

Bandet med det klingende navnet Sepukku Zephyr Dance toner ned det elektroniske til fordel for gitaren og fiolinen, og gir oss en fin poplåt med en lekende lett stemning og fengende rytmer. Midtpartiet av samleren serverer i det hele tatt flere pene, dog odde popøyeblikk som gjør en nysgjerrig på hva banda Lower Than Lo-Fi og Tile kunne fått til på en egen utgivelse.

Herfra går låtene mer og mer mot elektronikken igjen, noen spor mer heldige enn andre. Fra den saktegående og sløye musikken til Honkokubbe og den meget eksperimentelle En, til det mer energiske og up-beat uttrykket til Lanzarote og Laconic Zero. Her eksperimenteres det så mye, at totalen blir i overkant løsrevet og fragmentert. Noe lettere å få tak på er Magnus Moriarty ™ med sin korte instrumentallåt Jolly Dub. Her leker han seg med reggae-inspirerte rytmer og tilbakelente stemning.

Samleskiva går inn for en myk landing. Og mykest av alle låtene er sistesporet, servert med trestemt vokal av et bandet The Rough Bunnies, som har flere utgivelser bak seg på svenske ”søsterselskap” av Metronomicon. Gruppen ble for en tid tilbake kalt ”Ett av världens bästa band” av det velrenommerte musikkmagasinet Sonic. Deres enkle lo-fi låt Patchouli Boy setter et pent punktum for en fin samling av skeive undergrunnslåter.

Skiva selges i små, hyggelige platesjapper og på www.metronomiconaudio.net.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer