Scroll To Top

Bottoms Of Barrels – Et skritt tilbake

Plater 7. desember 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Akkurat som du ikke slår en person med briller, misliker du ikke band som har en steppende trommis. Eller, for å være helt presis; et band som ikke har en trommeslager, men en stepper som den rytmiske drivkraften i bandet.

Et så jovialt trekk gjør noe med lyden til et band. Når det i tillegg lirker ut uimotståelig, sommermarinert indiepop, er det ingen vei til bake. Amerikanske Tilly And The Wall er nødt til å bli et av yndlingsbandene dine.

Det ble det i alle fall etter Wild Like Children, gruppens første langspiller. Et album så tett dekket av gode vibrasjoner, glede og utemmelig lykkerus at en kan bli sliten av mindre. Kroppen kan bare ta i mot et visst antall hits før den må ta en pust i bakken, og Wild Like Children var i så måte lovlig nære å tilby en real overdose. Et kjempealbum, på alle mulige måter.

Når en debut innfrir så til de grader knyttes det automatisk altfor store forventninger til oppfølgerskiva. Derfor er det også altfor lett å bli skuffet når den endelig foreligger. Men Bottoms Of Barrels er ikke en veldig skuffende plate.

Fortsatt er det raust med moro, blendahvite smil og skrålings i musikken til Tilly And The Wall. De har et knippe uanstendig heite låter. Først og fremst i form av skivas beste spor, den flamencoinspirerte Bad Education, Urgency, Rainbows In The Dark, Sing Songs Along og Black And Blue. Låter der lekenhet, meloditeft og pophåndverk fungerer vidunderlig sammen, og i sum danner låter som passerer fint under den perfekt popens sjangerkrav.

Hadde det bare kunnet vare, slik som det gjorde på debuten, hele skiva gjennom. For det er ikke til å stikke under en stol at nivået på låtene ikke er like stabilt høyt på Bottoms Of Barrels som det var på Wild Like Children. Best eksemplifiseres dette med Love Song og Coughing Colors, som er to av låtene der Derek Pressnall er i front som vokalist. Disse låtene mangler nesten all popmagien som kjennetegner Tilly And The Wall. Slik platen ellers er bygget opp, passer de i alle fall ikke inn. Intensitets- og gøystoppere som de nå en gang er.

Tilly And The Wall klarer med Bottoms Of Barrels igjen å gi oss akutte anfall av indiepopfeber. Vel og merke er temperaturen ikke fullt så høy her, og den går fortere over enn sist.

Gruppen stepper seg selv tilbake noen skritt med denne skiva, men heldigvis ikke lenger enn at de fortsatt fortjener å være blant dine favorittband.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer