Scroll To Top

Giant – En undergrunnsgigant våkner

Plater 7. desember 2006
Karakter

Tross nytt selskap, EMI-distribusjon og tydelig mer påkostet produksjon, er Herman Düne fremdeles for et undergrunnsband å regne. Giant er dog, i likhet med forgjengeren Not On Top, innspilt live i studio, og konstruert med jevn fordeling av David-Ivar Herman- og André Herman Dünes låter – selvsagt plassert som annenhvert spor på platen.

Den naive og sjarmerende stilen har Herman Düne heldigvis ikke lagt på hyllen siden sist. De har derimot siktet seg inn på et mer bossanova-preget komp i god lationo-tradisjon med bongo-trommer og blåsere. Dette setter sitt tydelige preg på flere av bidragene her, spesielt i instrumentalen Baby Bigger, men også i den deilige sommerhymnen This Summer. Denne tilnærmingen gjør noe med totaloppfatningen av Giant som et helhetlig album, dog uten at det trekker helhetsinntrykket nevneverdig ned.

Resultatet er ikke mindre sjarmerende av den grunn, snarere tvert i mot. Men det er først og fremst er bandets teft for gode melodier i kombinasjon med snedige arrangementer som gjør Giant til et vellykket album. Bristol og Pure Hearts er to eksempler på låter hvor dette er fremtredende.

Videre er åpningssporet og singelen I Wish That I Could See You Soon, med jentene i The Woo-Woos på utsøkt koring, også inspirerte av søramerikanske tradisjoner. Mest av alt er dette en låt som bør være sterk nok for at landets radiostasjoner omsider bør fatte interesse for Herman Düne som et band som bør få innpass på spillelistene sine.

Utsøkte Nickel Chrome er en annen gromlåt som bør trekkes frem som et av albumets nøkkelspor signert André, mens Your Name/My Game er David-Ivars sterkeste enkeltinnslag. I disse sporene viser bandet seg fra sin aller beste side. Det hele er relativt enkelt og greit bygget opp, men hvorfor ikke? Oppskriften fungerer i hvert fall i begge tilfeller utmerket, og det er umulig å ikke la seg fascinere.

Mer typisk, slik vi kjenner dem fra før, er Take Him Back To New York City og I’d Rather Walk Than Run. David-Ivar, eller Yaya som han også kaller seg, er seg selv lik på sitt eget unike vis.

Låter som ikke er nevnt her er heller ikke, og på ingen måte, å forakte. Men til sammenligning med de mange ypperlige bidragene fra bandets back-katalog er det lite som trekker de øvrige til overflaten. Uten at det behøver å være negativt.

Bandets hjemmeside melder at André Herman Düne ikke kommer til å turnere med bandet mer, og at han heretter skal kalles Stan(!), så vi får håpe at dette ikke er det siste vi får høre fra dette flotte bandet.

Om skribenten

kommentarer