Scroll To Top

Yes – Moro med synth

Plater 25. juni 2007
Karakter

Hvordan hadde det låtes hvis Kiss hadde laget indierock? Trolig hadde det vært en indie preget av ekstreme mengder smittsomme refrenger, uanstendige store innslag av synthriffing og generell partymentalitet.

Omtrent som det danske bandet Oh No Ono viser frem på sin debutfullspiller Yes. Et band som går rett på sak, og bare øser ut hits. Hits der fokuset er satt på den hellige partytreenighet, dans, sing-a-longs og god stemning, og følgelig er som skapt for store stadioner.

Oh No Ono kan lett sammenlignes med nyveivhelter som Talking Heads, Devo og Gary Numan. På samme måte som hos disse legendene er musikken ekstremt umiddelbar, samtidig som den rommer snodige særegenheter. Vi får med andre ord dum og deilig popmusikk, som, uten at det går på bekostning av popfoten, i glimt også viser seg fra mer utfordrende sider. Yes er i så måte et eksempel på en ”pose og sekk”-løsning som fungerer godt.

Thanks No Thanks, The Shock Of The Real, Practical Money Skills For Life, Keeping Warm In Cold Country og The Only Undead utmerker seg som de beste enkeltbidragene på albumet.

Når man tar mål av seg å lage hits etter mal fra tre av musikkhistoriens aller beste popband på den måten som Oh No Ono gjør, er fallhøyden stor. Holdes ikke tungen rett i munnen, kan blandingen gode inspirasjonskilder og drømmen om den perfekte poplåt gi et band problemer med å prestere.

Oh No Ono går i så måte klar av fellene og styrer debuten inn på trygg grunn. Det er god underholdning å henge sammen med disse danske guttene.

Grunnen til at Yes likevel ikke helt når opp, er helhetsinntrykket. Selv om ingen av låtene kan sies å være spesielt slitsomme i seg selv, blir det overdose når de kommer på løpende bånd som her. Det er ganske enkelt lett å gå litt lei mot slutten skiva. I alle fall når den har gått på repetisjon en tre-fire ganger. Til tross for dette er det alt i alt gøyalt og trivelig å høre på den.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer