Supreme Balloon – Ut-av-deg-sjæl-elektronika
Ingen kan beskylde Matmos for å mangle ambisjoner, humor, kløkt, dyktighet eller hva det enn skulle være. Når de på toppen av det hele anser denne plata som en hevn mot alle Queen-platene hvor det sto i coveret at «nobody played the synthesizer», er det bare å trekke fram smilebåndet først som sist.
Plata åpnes med låten Rainbow Flag, som tvinger fram alle mulige slags assosiasjoner. Følelsen av gamle Nintendo-spill og pedagogisk 80-talls barne-tv fra Tsjekkoslovakia ligger som en fin eim over et slags tropisk tema som får Lost-øya til å framstå som et paradis. Dette er lyden av bakfulle professorer som spiller bossa nova, med alskens snodige synth-tjafs og uventede vendinger som får deg til å le like mye som du fascineres av det du hører på. Sånn bare ekspanderer Matmos-universet etterhvert som plata går. Click ‘n’ cut, 70-tallsfuturisme ikke helt ulik soundtracket til A Clockwork Orange og, litt senere, lefling med ambient-sfæren er noe av det duoen M.C. Schmidt og Drew Daniel svinger innom.
Matmos vet hva de gjør, og de gjør akkurat hva de vil. Resultatet frambringer både barnlig glede og gysninger som napper i nakkehårene. Supreme Balloon er som en forundringspakke du åpner med en form for skrekkblandet fryd hver eneste gang.
Alle som liker snurrig elektronika, uten at det bikker over til avant garde-onani, bør holde Matmos kjære. På Supreme Balloon gjør de alt så overbevisende at man får lyst til å slenge seg med og rope «in your face, Freddie Mercury!» Men, herregud, da. Man skal jo ha respekt for de døde, og så videre.
