Leite Etter Lykka – Ren lykke
Etter elleve album (konsert- og samlealbum inkludert) skulle man nesten tro at Hallingdals store sønner begynte å vise antydning til svakhetstegn, Men det er ingenting eller svært lite som tyder på at Hellbillies har gått lei. Tvert i mot. De tolv låtene signert vokalist Aslag Haugen og Arne Moslåtten (som for øvrig ikke spiller på platen.Grunn til bekymring?) viser et band som har fått livsgnisten tilbake. Mulig det er fallulykken til nevnte Aslag i fjor sommer som har vært med på revitalisere bandet. I hvert fall leverer bandet kanskje sin mest gjennomførte plate og fremstår mer eller mindre som et reinspikka rockband. Selv om countrymusikken dukker opp nå og da, er det rocken som er den musikalske drivkraften på Leite Etter Lykka.
Hellbillies har uten tvil blitt tøffere i kantene siden debuten Sylvspente Boots utkom i 1992. Det rocka og livetilnærmede uttrykket som dukket opp på salgssuksessen og Spelemannspriste Spissrotgang for tre år siden, er tatt et skritt eller to videre på årets utgivelse. Den rocka tilnærmingen kler bandet utmerket og spillegleden og livsgnisten har smittet over på albumet. Det er på ingen måte vanskelig å høre at de har hatt det vannvittig moro i studio. Låtene er gjennomgående friskere, arrangementene gjennomtenkte og bandet spiller som om den siste timen er kommet. Og gitarist Lars Håvard Haugen leverer strengespill av en annen verden uten at det er snakk om ulidelig og retningsløs gitaronani av den grunn. Her er det tydelig at låtene kommer i forsetet. Og for noen låter.
Åpningssporet Sjuk er en stonesrocker med sugende slidegitar, piano ala Ian Stewart og et øsende sug som setter standarden. Låten er for øvrig den beste Stoneslåten som er utgitt siden 1974 eller der omkring. De fortsetter med folkrockeren Den redde som ved første ørekast høres ut som Marshall Tucker Band med Richard Thompson på gitar. Ellers trår de til med Tom Petty-aktig powerpop, sørstatsrock og selvfølgelig er de mer sarte øyeblikkene hjertelig til stede. Som på Du Er Den i vokalt samarbeid med Benedikte Narum Jenssen fra folkrockbandet Narum som også teller Hellbillies assosierte medlem og bror Lars Christian Narum, og den like vakre avslutningen Dirkefri.
Selv om Kommunegrå blir i meste laget baktung og seig og Verste Strøket i By’n blir for enkel i tekst og melodi er dette likevel å regne som pirk. Dette er et på alle måter perfekt Hellbilliesalbum. Med andre ord: Førtiåtte og et halvt minutt med ren lykke.
