Scroll To Top

Frodes foretrukne 2014-fabelaktigheter

Nyheter 16. desember 2014

Det er i høst femten år siden jeg begynte å skrive for Panorama. Ting har forandret seg på alle fronter musikalsk, både personlig og generelt. Og spør du meg er det til det bedre.

Musikkåret 2014 ga tidlig et inntrykk på meg til å kunne bli et eksepsjonelt bra år, da det startet tidlig med haugevis av gode bidrag. Dessuten var det mange personlige favoritter som skulle komme med utgivelser i løpet av kalenderåret. Når det likevel føles litt «whatever» nå som vi nærmer oss slutten, handler det kanskje like mye om at det flatet ut litt og at jeg hadde mange råe kick på, for meg, nye artister de første månedene av året. Og dette ble også de jeg hørte mest på totalt i år. Det er også forklarende at flere av disse kickene, bortsett fra min soleklare vinner på album- og låtliste i år, ga ut platene sine i 2013. Det var rett og slett et heidundrende godt musikkår som 2014 måtte få problemer med å tangere.

Det er som vanlig en helt umulig oppgave å skulle lage ei liste på bare ti album og ti låter, og ikke minst rangere dem. Personlige ville jeg foretrukket ei liste på minst 20. I år har jeg bare sett meg nødt til å ta et visst utgangspunkt i hva det er jeg faktisk har hørt mye på i løpet av kalenderåret. Et unntak er det eneste norske (overraskende lite norsk i år) albumet som nådde lista, nemlig Highasakite sitt Silent Treatment. Det er et album jeg sjelden er i humør til å høre på, men det er fantastisk bra like fullt. Frode Johannessen var dog fryktelig nære med å få med sitt album på topp ti, men ender opp som bobler. Det andre unntaket er Primordial sitt album som nettopp har kommet og som jeg kun har fått hørt på noen ganger, men som ikke overraskende er mektige saker. Oppsummert er albumlista like forvirrende sjangermessig som alltid, dog med en sedvanlige liten overvekt av de tyngre utgivelsene. Mens boblerne i år er kanskje de sterkeste noensinne hos meg. Absolutt alle kunne vært representert på topp ti og det skjærer litt i hjertet at de ikke får plass.

Låtlista er preget av forholdsvis radiovennlige låter (til og med en ekte radiohit i Sondre Justads bidrag), med unntak av mine absolutte favoritter i år, The Hotelier, som vinner for både låt og album. Det er absolutt ingen som har vært i nærheten av dem på noen av områdene for meg.

Avslutningsvis vil jeg fra et personlig synspunkt bare påpeke hvor håpløst det er at det har blitt slik at alle årslister kommer i begynnelsen av desember, og i hvert fall før jul. Før plateåret er omme. Det er ingen regnskapsår som tar utgangspunkt i bare elleve måneder. Men vi i Panorama må bare følge alle andre for å ikke bli helt uaktuelle, sånn er det bare. Men rimelig idiotisk for det. Jeg kan nesten garantere at det i den neste måneden vil dukke opp album på radaren min som ville ha vært aktuelle for denne lista. Det skjer hver bidige januar, noe to av de mest spilte albumene mine i år er et godt eksempel på. Både Caravels og INVSN sine album ville plassert seg trygt på topp tre i fjor, men kom på min radar første like etter nyttår. Men slik vil det selvsagt alltid være, ettersom det er umulig å få med seg alt som blir gitt ut.

Heldigvis er årslister noe av det minst viktige som finnes. Og noe av det morsomste å lage, i all sin frustrasjon!

 

ALBUM

1. The Hotelier Home, Like Noplace Is There
Anmeldelsen sier det meste, men sjelden har et album satt seg og blitt så lenge hos meg som dette. Genuint, hjerteskjærende, melodiøst og nesten nostalgisk på et vis.

2. HighasakiteSilent Treatment
Siden jeg sto og fikk gåsehud av Ingrid Helene Håviks stemme da hun ennå sang i Your Headlights Are On (som kom på topplista mi tilbake i 2011) har det vært klart for meg at vi snakket om internasjonalt potensiale. Der er vi nå, og det mest gledelige med det er at det er med låter som holder knallhøy standard. Silent Treatment er et eget lite univers som funker like bra live som på plate.

3. Orange GoblinBack From The Abyss
Hvem skulle trodd at Londons mest rufsete og skjeggete rockere skulle levere karrierebeste i 2014, etter å ha holdt på i snart tjue år? Men joda, på sitt åttende album kommer alt det bandet er gode på sammen til en høyere enhet. Skitten og groovy stonerrock som minner fint lite om det man forbinder engelsk rock med.

4. GoatwhoreConstricting Rage of The Merciless
Navnet til bandet sier egentlig alt. Et mer gi-faenband skal du lete lenge etter. De er Motörhead for denne siden av 2000-tallet, noe som vil si at de er villere enn de fleste. Amerikanerne leverer nok en gang et ultrasolid album.

5. UnearthWatchers of Rule
Den mest utskjelte metalsjangeren i etterkant av numetal har blitt metalcore. Mest fordi det i etterkant av band som Unearth og Killswitch Engage sine gjennombrudd for et tiårsiden har kommet så mange pene gutter med tatoveringer som har prøvd å etterligne heltene sine. Men originalene leverer nok en gang en blendende og ekstremt velspilt miks av groovy gitarvegger og melodiske anslag som knapt noen gjør dem etter.

6. Iron ReaganThe Tyranny of Will
Tulleguttene i Iron Reagan blåser ut 25 trashmetalpunkspor på sin andre fullengder på like mange år. Rein og skjær moro fra folk opprinnelig i band som Municipal Waste og Cannabis Corpse. Jeg elsker det. Jeg mener, bare sjekk denne videoen:

7. The Pains of Being Pure At HeartDays of Abandon
Det er egentlig ingenting ved disse newyorkerne som tiltaler meg, bortsett fra evnen til å lage uimotståelig og sjarmerende gitarpop. Låtene er ganske like og stemningene likeså, men det gjør ingenting. Perfekt sommerferiereisemusikk.

8. PrimordialWhere Greater Men Have Fallen
Det dystreste og mest episke innslaget på lista, noe som ikke burde overraske dem som kjenner til irske Primordials keltiske folk metal. Her er det ikke mye håp å spore, men det er forløsende og sjelrenskende så det holder.

9. The Lees of MemorySisyphus Says
Vi er mange som har digget powerpoplåtene til amerikanske Superdrag. Det er lenge siden noe skjedde på den fronten, men det var noget uventet at hovedlåtskriver John Davis og Brandon Fisher startet shoegazetrioen The Lees of Memory. Albumet er kanskje litt for langt, men de seige støylåtene her inneholder det meste av det som gjorde at de beste låtene til Superdrag satte seg fast i skolten.

10. WeezerEverything Will Be Alright In The End
Endelig, Rivers, endelig. Mine personlige favoritter fra kalifornien har rotet mye rundt de siste årene på leting etter inspirasjon. Men det viste seg at det bare var å gå tilbake til røttene igjen (slik alle vi fans har ropt om litt for lenge) for å lage sitt beste album på tretten år. Ja, de tre første platene er fortsatt best i mine ører (hvem kan benekte det grønne albumets melodiske formtopp?), men årets utgivelse plasserer seg pent rett utenfor pallplass. Men det er lov å støye mer, Rivers. Ikke pirk sånn på alt.

 

BOBLERE

At The GatesAt War With Reality
Exit VerseExit Verse
Frode JohannessenDøsig Drømming
InsomniumShadows of The Dying Sun
JohndoeSosialt Liv
Machine HeadBloodstone & Diamonds
Moonlit SailorWe Come From Exploding Stars
More Than LifeWhat’s Left of Me
NachtmystiumThe World We Left Behind
OrangoBattles
Ryan Adams – Ryan Adams
The RiflesNone The Wiser
The War On DrugsLost In The Dream

 

LÅTER

1. The HotelierDendron
Perfekt.

2. Sondre JustadNu Har Du Mæ
Gud hjelpes så fengende. Fortjent hit.

3. The RiflesMinute Mile
Er muligens egentlig litt for lei av denne, men engelskmennene hadde vinterens beste låt i mine ører.

4. The Pains of Being Pure At HeartSimple And Sure
En aldeles praktfull indiepoplåt.

5. Driver FriendlyShark Cave
Mer gitardrevet pop som burde være en hit overalt. Men som ikke er det, etter det jeg kan se.

6. KråkesølvDet Resonner Ikke I Mæ
Mer nordnorsk. En av de beste låtene bodøværingene har laget og den setter seg klin fast på hjernebarken.

7. Frode Johannessen – Det Gjør Någe Med Meg
Min navnebror slutter aldri å lage melankolske gitarlåter på toppnivå. Det er ingen andre som klarer å matche episkheten og det er ingen som ligner.

8. Ryan AdamsGimme Something Good
For meg har han laget sitt beste album på lenge i år. Her går han rett i essensen av amerikansk gitarrock og leverer.

9. HighasakiteLover, Where Do You Live?
Magi. Og Since Last Wednesday var på lista i fjor (ble gitt ut på singel i 2013).

10. Bad SpitFra Kaos
Hvorfor Trondheims beste rapper fortsatt er undergrunn så det holder skjønner jeg ikke. Fra en bittelitt ujevn EP, som likevel holder lenge sammenlignet med hypehiphopen sørfra. Men så er jeg ingen kjenner heller. Bortsett fra at «alle» er enige om hvor god han er.

 

BOBLERE

DúnéThe Sun Over Green Hills
JohndoeTragiske Tryna
Killer Be KilledWings of Feather And Wax
Moonlit SailorParis
Oslo EssUnder Radaren
Skogen BrinnerMr. Fantastic
SpidergawdSoutheastern Voodoo
The Lees of MemoryDeliquesce
The SouthGlimpse Of What We Had

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/