Hodet I Sanden – Ja, takk!
Siden sist har Doddo og de fire andre frustrerte oppnådd status som rikskjendiser, med minst én radiohit bak seg (Jeg Vil Bare Ha En Mann er med på denne platen også, som den var på fjorårets Sosialantropoligi). De har også fått ny platekontrakt og vil forhåpentligvis takket være Grappa nå et enda større publikum enn tidligere. Selv om Doddo & co. kanskje ikke helt liker det, er det ikke til å komme utenom at de kan bli oppfattet som bandutgaven av Jan Eggum. Både stil- og tekstmessig opererer de i samme gate, med unntak av at Eggum kanskje aller mest kan oppfattes som en politisk korrekt visesanger.
Hodet I Sanden er på mange måter allikevel et helt nytt kapittel i de Frustrertes historie så langt. Det er gitt rom for mer rock i musikken, mens tekstene fremdeles er minst like sjarmerende og naive som før, med hovedvekt på den unge mannens ståsted i tilværelsen. På en annen side kan Unge Frustrerte Menn godt plasseres i samme bås som Di Derre, Postgirobygget og ikke minst De Lillos. Men, likevel skiller de seg betraktelig fra dem alle grunnet sin bergensdialekt. Jeg kan ikke få sagt det nok, men akkurat dét kler dem usedvanlig godt, især i forhold til andre artister fra samme by.
Unge Frustrerte Menn er samtidig den type band hvor tekstene betyr like mye som musikken. Skilles dette fra hverandre står vi igjen med svært lite! Unge Frustrerte Menn er en kombinasjon av bergensdialekt, naive tekster og tilpasset musikk. Ingen andre norske artister kunne tatt deres plass for å få mer ut av råmaterialet. Jeg tror muligens kanskje at jeg snart kan kalle meg en fan av denne gjengen…! Hodet I Sanden kan ikke betraktes som en klassiker, men føyer seg pent inn i rekken av minnerike plateutgivelser fra denne gjengen!
