The Will To Live – Livet er ikke nødvendigvis alltid så kjipt…
Ben Harper er en av ytterst få unge blues artister som har noe å bidra med til blues-musikken på 1990-tallet. Etter den aldeles glimrende Welcome To The Cruel World (1993), har jeg hatt stor respekt for mannens bidrag til platehyllen. Ben Harper mangler fremdeles hitlåten som vil gjøre ham like kjent som f. eks. Lenny Kravitz, og han er for ung til å bli en legende som John Lee Hooker. Stilen kan ikke oppfattes som tradisjonell innen sin sjanger da både funk, jazz og reggae kan skimtes, men de framtredende blues-elementene røper tydelig hvor han egentlig hører hjemme. Allikevel føler jeg at han allerede bør plasseres oppe blandt «de store».
Ben Harper skuffer overhodet ikke med The Will To Live. Derimot befester han sin posisjon som blues’ens reddende engel. Jeg har ikke selv fått gleden av å oppleve Harper på scenen, men han skal visstnok være en sann opplevelse. Selv studiovarianten av Harper røper det; musikken som presenteres på dette nye albumet må bli stort fra scenen, på linje med hans tidligere materiale. Låtene er lavmælte og karismatiske, alle som én, og jeg tar ikke for mye i når jeg påstår at det samtidig låter moderne gjennom hele produksjonen!
Hans hviskende stemme er forøvrig et element som setter preg på hele hans uttrykksform (hør bare på Widow Of A Living Man). Tekster og coverillustrasjoner røper at Harper bryr seg om verden han lever i, og det virker troverdig (i motsetning til mange andre som seiler på naturvernbølgen).
The Will To Live er for meg viljen til å ta med meg blues’en inn i framtiden!
