No 4 – Overraskende variert fra gamle grunge-mestere
Jeg må innrømme at det ikke var uten en passe stor dose skepsis at jeg puttet No. 4 inn i CD-spilleren. Stone Temple Pilots hadde mye å komme med da de ga ut Purple, men nå var det mange "men". Dette med tanke på at vokalist og tekstskriver Scott Weiland har hatt STORE narkotikaproblemer og bl.a. sittet i fengsel. Ikke akkurat en garanti for kreativitet og en lykkelig framtid for bandet. I tillegg skulle man tro at et grungeband som Stone Temple Pilots ville ha gått ut på dato for lenge siden.
Men hva er vel fordommer? De kan knuses hvis motargumentene er gode nok. No. 4 har elleve meget gode argumenter. Åpningslåta Down og andrelåt Heaven & Hot Rods er to knallharde rockere og her snakker vi ikke lenger om bitter grungerock.
Stone Temple Pilots serverer sint hardrock fra de mørke sovesaler der bandet har tatt alt de har lært av Led Zeppelin og sine andre læremestere, knust det sammen og skvist det ut til fryd for i hvertfall mine ører. Pruno fortsetter i samme røffe gate og så kommer Church On Tuesday. Sangen er en overraskende melodiøs rockelåt med nikk både hit og dit.
Sour Girl er i sin Posies-stil en lekker og catchy popsang som jeg har tatt meg selv å nynne ofte på. I Got You stiller definitivt også opp i klassen sjarmerende pop. Men hva er dette? Satt jeg ikke nettopp og hørte på beinhard rock’n’ roll? Fra grunge til rock til pop. Her spares det ikke på noe!
I No Way Out er grungen, eller rettere sagt, hardrocken igjen til stede i sterke ordelag. Det samme også i Sex & Violence, Glide og MC5. Albumet avsluttes med den sterke balladen Atlanta der det serveres strykere og en trist vokal.
No. 4 er et album som mot alle odds overrasker og gleder med sine melodiøse kvaliteter, variasjon, gode produksjon (vel, ingen overraskelse egentlig. Brendan O’Brien vet å produsere rock) tette samspill og, tro det eller ei, spilleglede.
Dessuten oppviser Weiland et større talent innen sang enn han tidligere har fått kreditt for. Stone Temple Pilots viser potensiale til å kunne fortsette på et høyt nivå også i framtiden, hvis bare Weiland holder seg på matta og fortsetter med det han kan best: spille i band.
