Seven More Minutes – Litt for lekent
Madonnas plateselskap Maverick falt for The Rentals lidenskap for gamle moog-synthezisere, Gary Numan og skeive melodier og ga ut plata, til Sharps store overraskelse. Albumet, med sin retro-sound og lekne feeling, ble en forholdsvis stor suksess i Statene og til slutt bestemte Sharp seg for å slutte i Weezer for å satse alt på sitt «eget» band.
Seven More Minutes har blitt en plate med større variasjon og mindre fokus på moogen. Det er tydelig at bandet har villet utvikle seg og få flere bein å stå på. Derfor er det synd at Sharp med venner ikke har kuttet ned på antallet låter. Du skal ha rimelig godt materiale for at en skal holde interessen oppe hos lytteren gjennom femten låter. Det hadde greid seg lenge med ti. Selv med hjelp fra gode venner som Tim Wheeler fra Ash, Damon Albarn fra Blur samt Petra Haden fra nå oppløste That Dog, holder ikke alle sangene på Seven More Minutes seg på et akseptabelt nivå. Bandet kunne med stor lykke ha kuttet ut bortimot halvparten av sporene og stått igjen med en virkelig god plate. I stedet har tydeligvis leken og gleden over å lage musikk stått i sentrum og det har til slutt overskygget behovet for å holde tilbake og begrense seg. De beste låtene er likevel vel så gode som de beste fra debutalbumet og en sang som My Head Is In The Sun (skrevet sammen med Weezersjef og geni Rivers Cuomo) er en triumf for god låtskriverkunst.
Det er fortsatt også lett å la seg sjarmere av Sharps begrensede stemme supplert med den karakteristiske andrestemmen til Petra Haden (som forøvrig er datter av den berømte jazzmusikeren Charlie Haden). Problemet er som sagt mangel på begrensning og selvdisiplin. The Rentals lek med musikk blir altså vel leken, men det er all grunn til å forvente seg bedre og mer disiplinerte saker i fremtiden. Return Of The Rentals er inntil videre best.