There Is A Generation Of Handicapped People To Carry On – Lite helvete på jul, men ikke så verst likevel

I dette spesielle tilfellet har gruppa et navn som tilsier at de burde være en av de første som sto på gjestelista hos hjernen min. Overraskelsen er derfor stor når jeg oppdager at jeg har å gjøre med, intet mindre enn en, trojansk hest! For her er det ikke mye garasje og helvete på jul! Spørsmålet er så, skal jeg kaste de ut fra svensk-musikk-assosiasjons-festen min eller skal de faktisk få lov til å bli?

Jeg velger, som den eksemplarisk hensynfulle festarrangør jeg er, å gi bandet en sjanse. Førstelåta glir over i andrelåta og videre til tredjelåta og det viser seg etter hvert at bandet faktisk har både venner og kjente blant resten av de inviterte. Jeg slår meg ned i sofaen ved siden bassisten og hun har mye rart på hjertet. Hun kan blant annet fortelle at Hell On Wheels består av Johan Risberg på trommer, Rickard Lindgren på gitar og vokal, samt hun selv, Åsa Sohlgren på bass og vokal. Mens jeg sitter der får jeg en veldig kraftig fornemmelse av at dette er tre sjeler med ren spilleglede som motiv.

Naiviteten i spillestil og låttoppbygging er ikke til å ta feil av og jeg kjenner roen bre seg over meg. Borte i et hjørne hører jeg noen spør ut i lufta om jeg har invitert Built To Spill på denne svenske aften. Noe jeg høflig avkrefter, samtidig som jeg nok kan være enig i at på en tåkete dag kan misforståelser oppstå.

Hell On Wheels er et band med en særegen lydbilde og det er ikke lett å sette dem i bås. Poppa og naiv rock kan nok være en rimelig god beskrivelse. Når man gir plata en real sjanse er det faktisk ikke så aller verst det som kommer ut av høyttalerne, selv om jeg kunne foretrekke et noe mer engasjerende låtmateriale. Men det er klart, er svensk naivitet din greie så er Hell On Wheels så absolutt et band å sende innbydelse til neste gang du skal ha din lille private fest!