Basement Apes – Flott, men ikke genialt
Men sprik er ikke nødvendigvis et negativt ladet ord i denne sammenheng, fordi Gluecifer med dette også får vist seg fra flere musikalske positurer. Visst låter det fremdeles rotekte og energisk rock’n’roll. Ihvertfall for det meste. Men bandet har også ryddet plass til låter av det mer rolige slaget. Noe som syntes utenkelig fra denne kanten for kun få år siden.
Basement Apes er, og har vært en stund, frontet av singelen Easy Living som ikke ufortjent har blitt en hit – til og med med innpass på VG-listen. Easy Living er samtidig en låt som markerer posisjonen nordisk rock har inntatt gjennom de siste årene. Jeg mener; når et band som The Hives klarer det, er det ingenting i veien for at ikke Gluecifer også kunne få et like solid fotfeste. Ihvertfall ikke når de serverer låter av dette kaliberet.
For Basement Apes byr på flere låter av samme slaget. I åpningssporet Reversed kan det nesten, og ihvertfall i første omgang, virke som om listen er lagt: Energisk testosteron-rock på høyoktan. Nivået senkes ikke akkurat gjennom neste låt, Brutus, heller. Men i Losing End roer gjengen seg på tilsvarende vis som eksempelvis Monster Magnet gjorde på sin God Says No i fjor. Nevnte Easy Living trenger vi ikke gå nærmer inn på igjen, mens Little Man skiller seg relativt mye fra sporene så langt. Denne har et umiskjennelig balladepreg. Mer Gluecifer-typisk testosteronrock åpenbarer seg i Not Enough For You, som avslutter første halvdel av plata.
De seks siste låtene er ikke like jevne i formen som de seks første. Her serveres alt fra lettfordøyelig retrorock á la Aerosmith (Round And Round), via punkete garasjerock i musikalsk slektskap med New York Dolls og/eller MC5 (Black Book Lodge og Shotgun Seat) til countryflørten It Won’t Be. Gjennom de to avsluttende låtene er vi tilbake til henholdsvis høyoktanrockerne Powertools And Piss og I Saw The Stones Move. I utgangspunktet greie nok låter, men svakere enn de nevnte fra første halvdel.
Alt i alt er Basement Apes et bredt rockalbum som kan sørge for at flere enn menigheten vil kunne fatte interesse for Gluecifer. Plata er såpass variert i formen at de fleste som liker rock av det mer energiske slaget vil kunne finne ett og annet interessant her. Ankepunktet må bli at låtene i seg selv kanskje likevel ikke er av en slik karakter at den jevne gjennomsnittslytter går av skaftet for å få med seg plateverjonen av Gluecifer. Bandet virker fremdeles å ha et bedre grep om det å være et liveband framfor det å tilpasse seg en påtvungen rolle som plateartister.
