Hitchhiking Nonstop… With No Particular Destination – Grumsete kjellertekno

Det er gått tre år siden denne platen kom, og gruppen har langt på vei skiftet ham. Borte er de sløye, fintfølende hip hop-baserte låtene, og tilbake står et småsinna teknotroll. Hvor utrolig det enn høres ut, så er det nå en gang det som er tilfellet. Og det verste av alt er at dette til tider duger særdeles godt!

Terranova har på denne platen søkt dekning i klubbkjellere av den dunkle sorten. Derifra lirer de av seg seig, mørk, og ikke så rent lite pessimistisk teknoelektronika. En uttrykksform som for den uinnvidde med stor sikkerhet vil fremstå som en lapskaus av innadvendte og sære krampetrekninger. Og akkurat dette kan undertegnede fullt ut forstå, ettersom mye av denne platen er nettopp det.

Det er når gruppen ikke sauser seg inn i frenetiske trommevirvler, usammenhengende elektroniske lyder, og heller holder seg så cirka midt på matten ut fra lyttervennlighet, at dette blir interessant. Og det får de til på et absolutt akseptabelt antall av bidragene på denne utgivelsen.

Låtene som gjør dette til en fin plate er altså de som er lettest å få med seg. Og de der Terranova ikke faller for fristelsen av å rote seg helt bort i sin blomstrende kreativitet. Som eksempler kan man trekke frem bidrag som den tøffe Equal Rights og Sublime, samt Mongril.

Sistnevnte låt gir undertegnede assosiasjoner til et showdown mellom Berlins narkotikapoliti og den pavete mafiaen på et diskotek i samme by. En eggende beat sammen med en heseblesende rap gjør i tillegg sitt til at dette blir en skummelferd ned i Berlins underverden.

Det er litt vanskelig for undertegnede å anbefale denne platen. Dette ettersom muligheten for at noen vil ta skade av å høre denne formen for mørke så tett inntill øret. Men platen sett ut fra et kreativt øyemed er så absolutt verdt en nærmere studie.