Up For A Lifetime – Stillestående Cadillac
Siden like før årtusenskiftet har Cadillac imponert oss med sin Hendrix- og Lynyrd Skynyrd-inspirerte, gitarrifftunge røffrock gjennom debutalbumet Cure og en rekke EP-utgivelser. Parallelt har trønderne bygget opp et formidabelt rykte som liveband, og regnes ikke overraskende som et av de mest interessante norske bandene for tiden.
Derfor er Up For A Lifetime et skritt tilbake for Cadillac. Her beviser de ingenting som vi ikke allerede vet om dem. Albumet er en velspilt repetisjon av bandets tidligere bravader, men utfordrer ingen og blir etter hvert litt kjedelig i sin monotoni. Det mest bekymringsverdige er at Cadillac fremstår som personlighetsløse. Det finnes drøssevis med grupper i inn- og utland som spiller akkurat den samme musikken og kjører den samme stilen, og en del av dem har også bedre melodier å by på.
To spor peker seg ut i positiv retning: Kiss Of Death skiller seg ut fra standardformelen som trioen fra Trondheim ellers bruker altfor ofte. Denne låten er en gitarklimprende viseaktig affære med en skrudd Peru You-stemning.
Åpningslåten Sinnerboy kunne vært hentet fra soundtracket til en Quentin Tarantino-film. Dette er bredskjermsrock av høy klasse. Per Borten lyder like mørk og giftig som en ravende og voldelig Jim Morrison.
