Årets norske debutanter?
Når det kommer band som Johndoe på banen blir en stakkars musikkelsker glad. Trønderne kom opp fra undergrunnen i fjor, fikk tidlig meget gode skussmål her i Panorama for EP-en Rastløs Rock’n’Roll. Siden fikk de en viss oppmerksomhet med sin deltakelse i Zoom, og ble deretter belønnet med kontrakt med Sony etter sin opptreden på by:Larm tidligere i år. Deretter spilte Johndoe inn sitt debutalbum kalt Ja Takk Til Trøbbel. Det har de faktisk gjort med glans og byr gjennom platen på aldeles herlig musikalsk kåthet.
Johndoe har kravlet seg opp fra drabantbyene i Trondheim ved å lytte inngående til The Clash, DumDum Boys, The Hives og Raga Rockers. Med den formelen har de gjenoppfunnet norskspråklig punkrock.
Det er paradoksalt nok selvsagt ikke noe som kan kalles oppsiktsvekkende nytt og originalt med disse ungguttenes første album. Men de hyller sine gamle helter ved å tilføre musikken en ungdommelig sprekhet og entusiasme det er vanskelig å se vil bli overgått av noe annet norsk band i år.
Ikke at det er så vesentlig om de blir det eller ikke. For undertegnede mistenker egentlig Johndoe for å gi blanke i alle andres meninger om resultatet. På Ja Takk Til Trøbbel finnes det nemlig ikke et snev av forsøk på å komme med kompromisser ovenfor det platekjøpende publikum eller surmagede musikkanmeldere.
Det er videre ikke snakk om musikk som vil være vanskelig å selge til folket. Tvert imot faktisk! Johndoe virker å ha kjørt helt sitt eget løp på debuten, og fortsetter der de slapp på den forrige EP-utgivelsen. At tre av låtene derfra, Rastløs Rock’n’Roll, Skyskraper og Kickstart, alle har fått bli med her og passer godt inn, bidrar bare til å bevise nettopp det. Dermed sitter vi igjen med elleve spor med energisk og urban gaterock som høres ut som en pønka symbiose av The Strokes og DumDum Boys. Uten at vi skal dra inn for mange sammenligninger med sistnevnte.
Albumet har ellers en utpreget livefølelse, hvilket sørger for at lydbildet blir både levende og rått. Mye grunnet den tekniske briljansen guttene utviser i sin samspilthet. Energien formerlig tyter ut av instrumentene, men holdes i sjakk av stramme tøyler som fokuserer på fremdrift og mye luft infiltrert i arrangementene.
Jonas Skybakmoen har en spinkeltøff stemme som passer ypperlig til den smålurvete rocken som presenteres. Og hans gatelyriske tekster spyttes ut på typisk ”trønderbokmål” med den aller største selvfølgelighet. Det virker som om mannen ikke har gjort noe annet hele livet enn å skrive linjer som ”De bomber brak bygger belsebub” fra singelen Et Sunnhetstegn.
Om han ikke er den nye Jokke eller Kjartan Kristiansen hva teknisk god rocklyrikk angår, så gjør unge Jonas likevel en strålende jobb tekstmessig. De mest sutrete der ute får heller klage over at det høres for dumdumsk ut – eller at det hele låter for mye 1989 – og at bandet sånn sett ikke kommer med noe spesielt nytt. Ja vel; det er kanskje ikke den mest originale musikken du vil høre i 2003. Men hva pokker gjør vel det når det hele gjøres så forbasket gjennomført bra som i dette tilfellet!?
Når det er sagt, låter Johndoe både særegent, friskt og på alle måter velkomment. Det er aldri noen tvil om at disse gutta er seg selv – både opp og ned i mente.
Ta ellers en lytt til albumets beste spor, Vi Skal Aldri Bli Til No’, og bli fullstendig overbevist om at Johndoe kan komme til å bli i vår bevissthet i mange år fremover. Det forutsetter selvsagt det aller vanskeligste: Å toppe dette med et enda bedre album. Og gjerne flere enn det! Noe som faktisk kan vise seg å bli en svært vanskelig oppgave for ungguttene.
Her finnes nemlig ingen spesielt dårlige eller middelmådige låter. Det nærmeste vi kommer er ”balladen” Høyt Spill. Dette bidraget synes å være noe påtatt, og bryter mye med de resterende ti sporene.
Men dersom trønderne fortsetter å vise den samme uforskammede selvfølgeligheten som gjennom Ja Takk Til Trøbbel, skal du ikke se bort fra at Johndoe om noen år settes i samme klasse som sine forgjengere; DumDum Boys, Jokke og Raga Rockers. Såpass talentfulle er dette bandet faktisk!
