Sweet Sweet Suicide – Disiplinert kaos
Etter at syvtommeren Melancholy Street med rette skapte begeistring nå sist høst, har trønderbandet gått hen og vunnet Zoom, spilt på by:Larm og fått mye oppmerksomhet. Sweet Sweet Suicide selges nå under Zoomturneen, men gis ikke ut på «ordentlig» før i slutten av mars. Den femspors EPen har blitt et møte med et band som ligger helt i front av mange spennende norske hardcoreband for tiden.
Silence The Foe har kalt sin hardcore for femi, ettersom de mener den er litt snillere enn det som er vanlig i sjangeren. De om det, for er det noe de får til, så er det å dra opp adrenalinet og aggresjonsnivået både hos seg selv og lytteren. Åpningssporet Chaotic Mind finnes også på promo-CDen til Zoom, men kommer her i en litt annerledes versjon og er en klassisk STF låt slik de høres ut i dag. Kaotisk, dramatisk, suggerende, medrivende, melodisk, men likevel med en beinhard disiplin på instrumentering og følelsesutløp. Det gjør at fokuset blir skarpt og låta går rett fram til tross for at det rives i alle retninger. Et fascinerende eksempel på hvor åpent og tilgjengelig hardcore kan gjøres uten at musikken mister noe som helst av integritet eller slagkraft.
Tittellåta fortsetter i samme gode spor og med den samme bruken av halvt melodiøse gitarer og bruk av start/stopp virkemidlene som funker så bra for trondheimsbandet. Videre får vi den glimrende titulerte As The Holy Spirit Carries Me Like Angels som på en deilig suggerende måte går fra tilbakeholdenhet til ren og skjær aggro. Penny For Your Lies kjenner vi fra en annen versjon på Melancholy Street og har fortsatt den pumpende magien som gjorde at den kompletterte den utgivelsen, mens Playing With The Old Me avslutter ballet.
Så spør du; hva er det som gjør Silence The Foe og Sweet Sweet Suicide så bra? Vel, kanskje er det fordi de har så god kontroll på det de holder på med og at de oppi alt kaoset og villskapen fortsatt vet hvordan det skal høres ut for å få maksimalt ut av seg selv og musikken. Sikkert er det at Anders Voldrønning vinner svært mye på sin ekstremt dedikerte vokal og at bandet som helhet har det lille ekstra, selve x-faktoren, som lar dem flyte litt over vannflata i stedet for under.
Plukk opp Sweet Sweet Suicide om du i det hele tatt bare er litt nysgjerrig på hva som foregår akkurat nå i skjæringspunktet mellom norsk undergrunnsmusikk og den mer tilgjengelige alternative musikken. Silence The Foe kan bli en fin eksportartikkel i et marked som er lite i Norge, men stort på verdensbasis.
