A Sea As A Shore – For mye psykedelia, for få låter
Horns Of Happiness er låtskriver Aaron Deers fra The Impossible Shapes’ nye band, eller rettere sagt prosjekt. Han har skrevet det meste selv og står også for det meste av spillingen.
Hjelp får han fra sine kollegaer fra The Impossible Shapes som hjelper til så godt de kan. Men det er noe hjelpeløst over det hele. De gaper over for mye på en gang. Horns Of Happiness fyller lydbildet helt til randen med skjeve gitarakkorder, banjo på syre (jada, både banjoen og banjospilleren), tapeloops og naiv og småsur vokal. De har helt sikkert hatt det kjempemoro i studio, men lytteren er dessverre ikke garantert samme moroa.
Etter første gjennomlytting anes et band som har litt for stor tiltro til kaosteorien. Men det hele er egentlig fryktelig forvirrende. For først ved den tredje gjennomlyttingen kommer konturene av en poplåt- eller to til overflaten. Og nettopp der finner vi også hovedproblemet med A Sea As A Shore: Albumet inneholder rett og slett for mye psykedelisk tull – og for få ordentlige låter.
A Sea As A Shore har sine øyeblikk og åpner relativt bra. Førstesporet Joyous Laughing Wake er sterkt influert av Pink Floyd mens Syd Barrett fremdeles var den musikalske hjernen. Sammen med popsnutten Put Reins On My Weight, samt de akustisk baserte bidragene White Snow og Lay As The Day Is Gone, er dette albumets soleklare høydepunkter.
Fans av psykedelia kan, med varsomhet riktignok, prøve seg på A Sea As A Shore. Fans av popsanger bør derimot styre unna…
NB! Slippes 20. juli 2004!
