The Mess Age Is Joy – Boksekamp med stillheten

I utgangspunktet skulle ikke The Mess Age Is Joy være noe annet enn en demoinnspilling, en skisse for eget bruk. Men Al DeLoner kom til å presentere den for plateselskapet som etter en gjennomlytting bestemmer seg for å gi ut platen uten å endre noe eller spille den inn i studio.

Dette ble bestemt i frykt for at en ny innspilling ville miste noe av følelsene som var fanget under de opprinnelige råinnspillingene hjemme i det gule huset ved sjøen der DeLoner bor.

Det var nok et klokt valg, for The Mess Age Is Joy er full av ekte følelser. Musikken her er melankolsk, stemningsfull og dempet der den i hovedsak kun består av DeLoners vokal, kun akkompagnert av gitar eller piano. Han beveger seg i et musikalsk terreng der han er helt avhengig av at lytteren tror på ekteheten i materialet. For hvis ikke faller den helt gjennom og blir innholdsløs.

Men dette blir verken overdrevent eller platt, platen er i sin enkelhet og med sine tekniske feil blitt til musikk som rører ved lytteren på en ubehagelig god måte.

Albumet er av The Walkabouts’ frontfigur og tidligere Midnight Choir-produsent Chris Eckman blitt beskrevet som ”lyden av en manns boksekamp med stillheten”. Det er treffende for musikkens lavmælthet, og for håpløsheten som beskrives i tekstene der drømmer, død, kamp og smerte formidles med innlevelse.

The Mess Age Is Joy kan tidvis sammenlignes med enkel og akustisk Neil Young eller Bruce Springsteen, tidvis med Nick Caves musikk på The Boatman’s Call, og er så god at den i fremtiden kan bli et referansepunkt og sammenligningsgrunnlag for andre musikere.