Twinklehead – Herlige gjentakelser
De opptrer innen den norske paradegrenen: melankolsk popmusikk. Det er et trangt nåløye, med mange artister og band som vil gjennom. Undertegnede lar seg derfor heller ikke forbause av at Twinklehead ikke slår gjennom til de store massene. Bandet gjør nemlig ingenting nytt, de forsøker knapt. Da kan det være vanskelig å bil lagt merke til – med mindre man har blitt kalt “verdens søteste lille dulleditt” av Tor Milde gjentatte ganger i beste sendetid.
Men for oss som plages mer av Milde enn gjenbruk av gode ideer, er Twinkleheads selvtittulerte album en riktig fin liten sak som setter en i godt humor. Terningkast én for orignalitet, terningkast fem for utførelse.
Det bandet Twinklehead minner mest om er selveste The Beatles, hør bare på Together. En riktig fin Beatles-låt, skrevet av Twinkleheads vokalist og låtskriver Henrik Moy Askildsen.
Der noen sekstitallsinspirerte band plukker ut små deler fra sine forgjengere og blander det med nyere musikkformer, velger altså Twinklehead stort sett å følge velkjente musikalske veier. Når de lykkes blir resultatet riktig fint. Men henger man seg opp i mangelen på originalitet, kan det bli smått kjedelig å høre på.
Lykkes gjør bandet best på platens midtparti. På Making My Own World er de herlig svenende i lydbildet, og på Together er den naive lekenheten deres vellykket og smittende, mens Horizon har et deilig smittende refreng. Spor nummer fem, I Won’t Go Down, den eneste låten med Kjell Nyhus på vokal, fremstår som et forfriskende pust med en tiltrengt variasjon.
Det Oslo-baserte Twinklehead består av utflyttede Kristiansandsgutter, med Thom Hell som den mest profilerte. Liker du Thom Hell er dette naturlig nok interresant, liker du i tillegg nevnte The Beatles, og John Lennons behagelige poplåter spesielt, samt Mercury Rev og Pink Floyds dvelende lydbilde, bør du sjekke ut Twinklehead.
