Human Animal – Ulv i ulveklær
Å høre på amerikanske Wolf Eyes’ nye langspiller Human Animal er ikke så mye hva du hører, som det er hva du føler. Det er en drøy halvtime, der du vekselvis blir grisebanket av en ekstremt hardtslående tungvektsbokser, overkjørt av en rusten dampveivals igjen og igjen, før du til slutt blir staffepisket av en illsint sadomasochist. Au, tenker du sikkert, og au er så definitivt et sentral del av vokabularet etter å ha hørt støytrioens siste studiofremstøt.
Human Animal er en koloss av lyd, som ligger over deg og gir deg umelodiøse springskaller på løpende bånd. For Wolf Eyes legger all energi inn på nybrott. Det vil si at enten skal grenser brytes, eller så skal de flyttes så langt at det egentlig ikke er noen forskjell på stadiene. Skremmende, glefsende og fryktløs skrider albumet fremover og gir deg en annerledes lytteropplevelse.
La oss ta utgangspunkt i bidraget Rusted Mange. Om det ikke er Gamle-Erik selv om åpenbarer seg, så kan han ikke være langt unna. Lydbildet er mørkt som sort lakris, og krakilske vrinsk og vreng flyr rundt i et snerrende flyangrep av en ”melodi”. Det så langt unna popmusikk som det er mulig å komme, men at det er fengslende og lærerikt er åpenbart.
Er man utelukkende i markedet for konsise, lettfattelige låter, gjerne med et treffende refreng på toppen, er ikke Human Animal skiva å oppsøke. Denne platen er like tilgjenglig som det å leke spedalsk, er et godt sjekketriks. Ikke tilgjengelig i det hele tatt, med andre ord. Men den har sin styrke, og ikke minst verdi, i hvor ærlig og kompromissløs den er. Som ulven som ikke gadd å bytte til fåreklær før han tok for seg av sauene, går Wolf Eyes etter kneskålene dine. Og de bommer ikke!
Resultatet er at du som lytter sitter tilbake mørbanket og paralysert, men fornøyd. Fornøyd fordi det føles som en renselsesprosess. Kall det gjerne en katarsis, der all lettbent pop og rock har blitt blåst ut av kropp og sjel og erstattet med svidd svovel. Vel nede på null, eller helt på scratch om du vil, kan du igjen begynne søken etter den perfekte melodi. Det er ingen som fungerer bedre til å kickstarte denne prosessen, enn en halvtime i Wolf Eyes sinnssyke verden.
