Salt – Nittitallskameratene
Salt er andrealbumet til Forget Cassettes, en Nashville-trio som kretser rundt låtskriver og vokalist Beth Cameron. Skiven er satt sammen av alt fra buldrende støypartier og fossende gitarutbrudd til sår hviskevokal og skakk strengplukking.
Tenk deg en kombinasjon av sen Seigmen, Sonic Youth-støy, Björk-angst, PJ Harvey-sinne og førpop-The Lemonheads, så er du i riktig nabolag. Det høres jo i utgangspunktet ikke så ille ut, kanskje til og med forlokkende for noen. Men blandet sammen blir det svært utstudert og ganske kjedelig.
Bandet kjører trofast på med formelen stillhet – bråk – stillhet – bråk, som ble gjort til døde av et hundretalls grungeband som red musikkverden som en mare mange år etter at sjangeren hadde utspilt sin rolle. På det beste fungerer denne formelen sånn noenlunde for Forget Cassettes. Det instrumentale åpningssporet Venison river godt i høyttalerne og rockenerven. Nicholas og Salt And Syncope byr på rolige, melankolske partier som sender tankene i retning Portishead. Derimot blir de angstfylte partiene, som det er mange av på Salt, ganske slitsomme og ensformige i lengden.
Forget Cassettes største problem er at de forsøker å surfe på en bølge som la seg for ti år siden. Nittitallet er over, dudes! Og skal man likevel våge seg utpå en tidsreise, så må man i det minste ha noe nytt å ta til torgs. Salt er en middels indieutgivelse fra nittitallet. Ikke direkte dårlig, men blottet for nyskaping. Trenger du den i platesamlingen din? Kun dersom du virkelig, virkelig savner forrige tiår.
