Finding Forever – Variert og god

Chicago-rapperen Common er tilbake med nytt studioalbum, Finding Forever, to år etter at semiklassikeren Be traff gaten. Finding Forever er en naturlig fortsettelse fra Be på den måten at den har en sløy og fin grunnholdning. Men til forskjell fra forløperen rommer den også stikk mot det strammere, mer beat-og bangerorienterte materialet. Mens Be var en sømløs reise inn i Soulville, er Finding Forever litt av begge deler – en del soul- og loungenytelse, og en del up-tempo partystemning. Hip hop for en hver smak, altså.

Kutt som Drivin’ Me Wild, I Want You, U, Black Maybe, So Far To Go, Break My Heart, Misunderstood og Forever Begins er eksempler på det første.Dette er låter som er tuftet på sjelfulle beats og en trivelig, laidback vibb. Hyggelig og uanstrengt, er beskrivelser som passer fint. De beste, og mest minneverdige, enkeltkuttene møter vi likevel blant låtene som er hakkene mer up-tempo. Best av disse er Southside, med Kanye West på gjestevokal, The Game og The People.

Kanye West har produsert åtte av låtene på Finding Forever. Når man hører hvor mye kvassere Common er som rimsmed enn Kanye, og hvor dyktig Kanye er til å mekke beats , er det spesielt en ting man tar seg i å ønske. Og det er at Kanye snart tar til fornuften og begynner å holde seg til det han er best til, nemlig å produsere beats for andre. Det er da, noe som ettertrykkelig vises på dette albumet, han virkelig skinner.

Selv om Finding Forever som album er bra saker, er det ikke til å komme unna at den er en del svakere enn Be. Flyten er ikke like god, og det er ikke at album som man kan, slik det var mulig med Be, å spille i timesvis uten å gå lei av innholdet. En årsak til dette er at en del av låtmaterialt er mer singelpreget. Det fører til at helheten blir mer oppstykket og ikke like blendende solid som tilfellet var med forløperen.