Low on Cash, Rich in Love – Flinkt, men flatt

Åpningslåten Lay Back Down er noe Van Morrison kunne ha skrevet, men uten The Mans kraft og driv blir det hele temmelig flatt. Tittellåten er en slapp funky greie, som det også er vrient å få tak på. Slik fortsetter det gjennom 11 av platens 12 låter. Den eneste låten som Eric Lindell ikke har hatt sine komponistfingre borti, Lady Day And John Coltrane, er til gjengjeld den beste. Årsaken er krystallklar, det er mesteren Gil Scott-Herons låt. Dette er intet mindre enn en kanonversjon av en i utgangspunktet topp låt, ikke minst tekstmessig, Noe annet skulle da også bare mangle, med det komponistopphavet.

Gjennom hele platen blir jeg sittende å vente på noe mer. Her er flinke musikere i fleng, og innimellom finnes det noen flotte lovende riff, men det tar aldri av. Det virker litt som om gutta har gått i studio og planket seg gjennom første sett før lunsj, spist to med salami og en med G35, og deretter fortsetter til kona ringer ved jobbslutt og forlanger at far møter på IKEA.Slikt blir det lite inspirasjon av, og i alle fall kjedelig musikk. Den enerverende saksofonen for eksempel, er det nesten ikke dansebandtrøkk i en gang.

Den sydende stemningen som får New Orelans til å koke om sommeren, er uteblivende på denne platen. Fraværet av the blues, jambalaya, øl og shots er så fremtredende at det er nesten umulig å huske noe fra disse tre kvarterene med musikk.

Med, som sagt, geniet Gils betraktinger som unntak.