Being There – Uncle Tupelo er død! Lenge leve Wilco!!
Etter at det smått så legendariske Uncle Tupelo ble oppløst i 1994, ble det dannet to høyst oppegående band av gruppens to frontfigurer. Jay Farrar dannet Son Volt som debuterte med glimrende Trace i 1995. Den andre vokalisten/låtskriveren, Jeff Tweedy, startet omtrent samtidig Wilco og kom med det like glimrende A.M. (også 1995).
Etter å ha hørt Wilcos siste opus, dobbeltalbumet Being There, er det klart at Jay Farrar og gutta i Son Volt får en tøff tid i vente med tanke på å overgå Wilco.
Tweedy & co. har klart å lage et dobbeltalbum som det virkelig gnistrer av. Her finnes det knapt et dårlig spor! Selv om ikke alt er like glimrende, kan de svakeste sporene langt ifra kalles dårlige.
På Being There prøver Wilco å videreføre arven etter Gram Parsons om å lage «Cosmic American Music», en hybrid av country, soul og rock’n’roll. Og nettopp den småskeive countryen som Uncle Tupelo var eksponenter av finner du mye av på Being There.
Her finnes også spor av Stones (Monday), Kinks (Outta Mind (Outta Sight)) og altså store doser country (Far, Far Away, Forget The Flowers). Vi får også noe som kan kalles ren pop (Outtasie (Outta Mind)) samt småflørt med mer psykedeliske toner.
Being There er et dobbeltalbum jeg knapt har hørt maken til, ihvertfall ikke siden Rolling Stones’ Exile On Main St. fra 1972. Being There er med andre ord et bevis på at det fremdeles lages skikkelig «Cosmic American Music» i Statene!
