Lovevirgin – Monoton bakgrunnsmusikk
Jenta fra Dale utenfor Bergen er her med sitt andre album. 27-åringen fikk en fin mottakelse både innenfor og utenfor landets grenser med Standards. En tenorsaksofonist som fusjonerer hip hop og jazz er ikke akkurat det man forbinder med en ung kvinne fra Vestlandet. Den kjente norske produsenten Tommy Tee er hjernen bak lydbilde på Lovevirgin. Så spørs det da, fungerer det?
Vel, det hele fungerer til en viss grad. Helèn Eriksens kunnskaper på saksofonen er det ingen ting å si på. Som bakgrunnsmusikk under middagen i et urbant ungt hjem går nok denne type musikk rett hjem. Men, er du ute etter et jazzalbum og kun det, så er nok ikke dette platen. Hip hop rytmen overskygger etter min mening jazzen mer enn nødvendig. Men er du en hip hop-fan, kan nok Lovevirgin likevel vise seg å være et interessant alternativ.
Rytmen er nærmest identisk på samtlige ti spor. Behagelig, men kjedelig. Det hele blir for melankolsk og ensformig, er jeg redd. Sitter med en følelse av at Helèn Eriksen bør kvitte seg med det kule (trommemaskiner, rytmebokser, scratching og programmering), og heller holde seg til klassiske jazz-instrumenter som trommer, bass, gitar og piano ved siden av saksofonen. Det kan bli moderne og hørbart selv bare med disse instrumentene, skal vite! Hun sliter samtidig med et begrenset stemmeregister. Kanskje en ide å leie inn en vokalist neste gang?
Ellers veldig greit som bakgrunnsmusikk dette, men isolert sett blir dessverre Lovevirgin et noe platt og kjedelig album. De færreste artister er fornøyd med å bli spilt på styrke én på volumknappen, eller…?
Helèn Eriksen, jeg forventet mer enn dette av deg. Mange vet om potensialet ditt, og her kommer bare bruddstykker av dette frem. Du har mer inne enn dette, det er jeg temmelig sikker på!
